Man kan ikke forstå norsk politikk og samfunnsliv i mellomkrigstiden uten å ta i betraktning hvilken sentral rolle avisene spilte. Som selvstendige politiske aktører, som partienes talerør og som det viktigste stedet for offentlig politisk debatt. Pressen var også et viktig rekrutteringssted for nye politiske ledere. Mange av Venstres stortingsmenn hadde bakgrunn som journalister og redaktører.
Det samme gjaldt for Høyre, der for eksempel partiets senere formann og stortingspresident, Carl Joachim Hambro, i en alder av 28 år hadde fått jobben som sjefredaktør i Høyres viktigste avis Morgenbladet. Han kom inn på Stortinget i 1919, og skulle beholde plassen helt fram til 1957. Som bergenser, polemiker, parlamentarisk leder og utenrikspolitiker ble Hambro en av Mowinckels mest trofaste antagonister gjennom hele hans politiske liv. På samme tid i Social-Demokraten, senere Arbeiderbladet, satt Martin Tranmæl i redaktørstolen. Arbeiderpartiets sterke mann i hele mellomkrigstiden holdt seg riktignok, med unntak av en valgperiode, utenfor Stortinget. Men trønderen brukte avisen sin desto mer aktivt i den politiske kampen.
I Venstre var det, nær sagt som vanlig, mer uorganisert. Partiet hadde riktignok gjennom store deler av 1800-tallet hatt flere aviser som gjerne definerte seg selv som Venstreaviser. Deriblant Bergens Tidende og Verdens Gang, og kanskje viktigst Dagbladet. Avisens grunnlegger og første redaktør var Hagbard Berner, som gikk fra Dagbladet til Stortinget i 1880. Flere av de gamle Venstrefamiliene satt som aksjonærer i avisen, slik kunne de sikre seg stemmerett ved avisens generalforsamling. Dagbladet hadde trofast forsvart de tradisjonelle Venstresakene, særlig når det gjaldt kultur og verdispørsmål. Men like trofast var avisen ikke når det gjaldt å gi sin støtte til de ulike Venstreregimene. Avisen var ikke fornøyd med å presentere og tolke politikken, Dagbladet ville utforme politikk selv, på fritt grunnlag.
Dagbladets redaktører holdt altså sin politiske frihetsfane høyt hevet, men kunne samtidig ikke komme unna sin økonomiske avhengighet av aksjonærene. Det førte i 1915 til noe som best kan betegnes som et politisk kupp i avisens styre. Etter at avisen tre år tidligere var blitt omdannet til aksjeselskap, hadde Venstres gamle statsminister Gunnar Knudsen en periode sittet som ordfører i representantskapet. Nå truet konkursen, og styreprotokollen kunne fortelle at det hadde kommet henvendelser fra Venstremenn som kunne tilby frisk kapital. Men det var på betingelse av at avisen ble redigert mer i samsvar med ordlyden om at den skulle være et uavhengig Venstreorgan. Underforstått at det under redaktør Hans C. Volckmars ledelse hadde blitt for mye uavhengighet og for lite Venstreorgan. Det er ikke veldig vanskelig å få øye på Gunnar Knudsen bak dette utspillet. Styret lot seg presse, redaktør Volckmar fikk sparken og inn kom Einar Skavlan som Dagbladets nye sjefredaktør. Men utskiftningene skulle vise seg fånyttes.
Det kom likevel ingen nye penger fra Venstreinvestorene. I stedet kom det et forslag fra Gunnar Knudsen om å slå Dagbladet sammen med Norske Intelligenssedler. Heller ikke dette utspillet kom det noe ut av. Dagbladet fortsatte å seile sin egen sjø i stadig mer opprørt farvann, og regjeringen Knudsen savnet fremdeles et regjeringsorgan som var fullt og helt til å stole på. Men bare to år senere oppsto det igjen en situasjon da landets viktigste Venstreaviser var i spill. Og nå var det for alvor at Johan Ludwig Mowinckel kom på banen.
Den allmenne nedgangstiden under første verdenskrig, i kombinasjon med sterk prisstigning på avispapir, førte til store problemer for alle norske aviser. Norske Intelligenssedler hadde i 1917 etablert seg som Venstres viktigste talerør, men avisen trengte akutt penger. Mye penger. Resultatet ble aksjeselskapet Venstrebladet, med Gunnar Knudsen og Johan Ludwig Mowinckel som viktigste aksjonærer. Men etter to år var kassa igjen tom, og nå fikk Mowinckel en ny idé: Han ville ta imot et tilbud fra Verdens Gang om å overta A/S Venstrebladet, på betingelse av at den nye Verdens Gang ble redigert mer i samsvar med Venstres program. Ideen ble til virkelighet i 1920, og i et par år framover satt både Knudsen og Mowinckel i avisens ledelse. Sammen med bergenseren, og Mowinckels fjerne slektning Herman Kristian Lehmkuhl, som var Verdens Gangs redaktør. Men Mowinckel nøyde seg ikke med dette: Nå så han sjansen til endelig å få skapt det store, samlende Venstreorganet.
Derfor gjorde han i 1920 flere forsøk på å overta aksjekontrollen i Dagbladet, som til stadighet balanserte på randen av konkurs. Planen var å slå Dagbladet og Verdens Gang sammen. I et brev til Christian Lange er han entusiastisk: «Tror fremdeles på ideen: VG som morgenblad, Dagbladet som middags og aftenavis». Men til tross for at Mowinckel var villig til å «bringe nye økonomiske ofre», ble han avvist av Dagbladets styre. Heller ikke den øvrige ledelsen i Verdens Gang var særlig entusiastiske, og resultatet ble at Mowinckel etter hvert mistet interessen for hele avisprosjektet.
Han endte med å tilby Dagbladet å kjøpe Verdens Gang enda et par år senere. Men heller ikke denne gangen kom han noen vei, i stedet var det «utbryteravisen» Tidens Tegn som overtok Verdens Gang i 1923. Og dermed var punktum satt for Mowinckels aviseventyr. Dagbladet fortsatte sin tilsynelatende uavhengige tilværelse som Venstre-avis uten formelle partibindinger. Men det var først på 1970-tallet, under Arve Solstad ledelse, at avisen endelig - også formelt - erklærte seg uavhengig av partiet Venstre. For mange ble det oppfattet som startskuddet for avviklingen av partipressen i Norge.
Men det er en annen historie.
Sindre hovdenakk er forfatter av «Johan Ludwig Mowinckel. Mannen i midten»