Jeg har et ufødt liv inni meg. Det blir trolig en gutt, og sparkene han gir magen min hver dag gir meg en påminnelse om at hele livet mitt skal endre seg totalt om tre måneder. Det er magisk, skremmende og fantastisk på samme tid. Men jeg har lært en viktig ting de siste månedene: Når kvinnekroppen blir gravid er den med ett allemannseie. Alle har en mening om det du skal gjennom. Det kan oppleves som ganske invaderende. Men det jeg opplever er en bagatell i forhold til hva kvinner som velger å fjerne barnet utsettes for av folk som tror de vet bedre. Hvis landets politiske ledelse skal rette sin pekefinger mot kvinnene, og anklage dem for ikke å ha tenkt godt nok gjennom avgjørelsen om abort, kan en av livets vonde avgjørelser bli langt tyngre.
Kvinner som ønsker å ta abort bør pålegges en obligatorisk refleksjonstid på en til to dager før et abortinngrep kan utføres, mener KrFs programkomité. Forslaget kom denne uka i et programutkast der man ønsker å gå inn for en «nullvisjon» for aborter i Norge. KrFs Dagrun Eriksen forsvart dette forslaget, blant annet gjennom en sammenligning med visjonen om null drepte i trafikken. Å få ned antall aborter er viktig, men det kan være lett å mistenke KrFs programkomité for å ha en annen agenda enn å drive forebyggende arbeid. Programforslaget minner mer om et grep for å gjøre det vanskeligere for kvinner å gjennomføre abort.
I Dagsnytt 18 torsdag kunne Bjørn Busund, leder for Kvinneklinikken ved Ullevål sykehus, fortelle at det kan gå alt fra to dager til to uker fra kvinnene oppsøker sykehuset før abortinngrepet skjer. De får tilbud om samtale med en sosionom, de får beskjed om støtteordninger, og de får tid til å tenke. KrFs Dagrun Eriksen mener det er vel og bra at kvinnene som oppsøker dette sykehuset får et godt tilbud. Men hun etterlyser en kvalitetssikring av tilbudet kvinner får i hele landet. Det er visst ikke alle kvinner som får like god veiledning, og det må det gjøres noe med. Det er vanskelig å være uenig i det.
Men hvorfor i all verden retter KrFs programkomité tiltaket mot den enkelte kvinne? Hvorfor skal hun bli bedt om å gå hjem og tenke seg om en ekstra gang? Hadde det ikke holdt å foreslå en bedre veiledning til kvinner? Det er med pålegget om en obligatorisk refleksjonstid at KrFs programkomité dreier forslaget sitt i retningen av en moraldebatt, og en mistenkeliggjøring av den enkelte kvinnen, som vi ser brer om seg i hele Europa. Det er dypt skremmende.
Å skulle fjerne et ufødt liv er aldri en enkel avgjørelse. Men for noen er det den eneste rette avgjørelsen. Slik har det alltid vært. Kvinner slutter ikke å ta abort selv om retten til det innskrenkes. De utsetter seg bare for langt større farer.
I går kunne Morgenbladet bringe en reportasje om hvordan Polen er i ferd med å ta steg mot abortforbud. Dette skjer samtidig som abortdebatten raser i flere andre europeiske land i takt med en bølge av konservatisme. I Polen gjennomføres det om lag 600 lovlige aborter årlig, og mellom 80.000–200.000 er illegale.
I Hellas har antall aborter økt med 50 prosent siden den økonomiske krisen begynte. Kanskje frykter de å ikke ha råd til å forsørge barnet. Visstnok er antall spontanaborter doblet. Trolig er det mange kvinner som selv framkaller aborten uten legehjelp. I Brasil anslo man i 2010 at 5.000 kvinner dør årlig av usikre aborter. Landet har en rekke illegale abortklinikker og abortpillen Cytotek kan kjøpes av doplangere. For dem som ikke har penger til klinikk eller pille, er det kun grad av desperasjon som setter grenser for hva de utsetter kroppene sine for.
Argumentasjon om sorteringssamfunnet blir gjerne skjøvet foran i abortdiskusjonene vi har hatt de siste årene. Det virker nærmest som om enkelte kobler retten til selvbestemt abort med en slags luksus kvinner har fått i et stadig mer materialistisk samfunn. Skal kvinner virkelig få lov til å fjerne et liv i magen fordi det ikke passer å få barn? Skal de da også få lov til å ta livet av den ene av to tvillinger?
For noen uker siden kom jeg over en underskriftskampanje på nettet i regi av organisasjonen Menneskeverd som er en sammenslåing av to anti-abortorganisasjoner, Norsk Pro Vita og Folkebevegelsen For Livsrett og Menneskeverd. «Nei til fosterreduksjon» var overskriften, og illustrasjonen er to kjernesunne knallsøte babyer som smiler. Ville du tatt livet av en av disse, skal vi kanskje tenke. Nærmere 12.000 mennesker har signert oppropet, som er en reaksjon på at Helse- og omsorgsdepartementet ba om en avklaring med hensyn til hvordan abortloven skal tolkes. Det ble utført 39 fosterreduksjoner i Norge fra 2002 til 2014. I de fleste tilfellene var ett av fostrene sykt. For enkelte kvinner kan det være bedre å beholde ett foster framfor å måtte fjerne to.
Antall aborter blant tenåringer og kvinner tidlig i tjueårene er på et historisk lavt nivå. Gratis prevensjon for tenåringer, bedre seksualundervisning og tilgang på helsestasjon pekes på som årsaker. Dersom KrF ønsker å få ned aborttallene, bør de konsentrere seg om en styrking av disse tiltakene, samt styrking av kvinners økonomiske vilkår. At kvinner skal få skikkelig veiledning i forbindelse med abort er allerede nedfelt i loven. Konsekvensen av KrF-forslaget er kun en ny diskusjon som mistenkeliggjør kvinner og vår evne til å ta gode valg.