Det var ved frokostbordet 3.-klassingen knuste det politiske dynastiet. Vi, Familien, har vært med siden Arendal i 1887. Vi har betalt vår skatt med latter og applaus. Og pappaen vokste opp med en uendelig godhet for Odvar Nordli.
– Jeg vil ikke at Erna Solberg skal slutte.
– Unnskyld?
Brødskivesmøringa stoppet brått ved kjøkkenbenken. Sola var på vei opp over Grünerløkka. Salamien skvatt i været. Tida sto stille.
– Jeg vil ikke at Erna Solberg skal slutte!
Riktignok er barn sentimentale skapninger. OK, de skyr endring, de er i sin natur konservative, men Høyre? Dette så ikke pappa komme.
– Hmpf. Hva, eh, hva er det du sier, jenta mi? Ikke slutte? Hvorfor ikke?
På radioen pumpet Politisk kvarter på mot Venstres Trine Skei Grande. Solberg-navnet forsvant forbi i mylderet. Som pappa rakk jeg ikke engang begynne på min formanende regle om 100 års klassekamp, om arbeidernes rettigheter. Jeg rakk ikke engang å si arbeidsmiljølov.
– Hun er god.
– God?
– Ja. Hun er snill, og jeg vil at hun skal fortsette.
– Snill og snill, altså ...
Herregud, min skaper, tenkte pappaen. Hva har vi gjort? Hvor var det det glapp? Her har to slekters gang knapt bydd på et eneste politisk glipptak. Vi kom oss gjennom krigen uten frivillig fronttjeneste og annet rask så vidt jeg vet (det går rykter om en onkel, du veit, litt uti der), mormora flykta til Sverige og i etterkrigstiden var hyllene fulle av Einar Gerhardsens memoarer, og Arbeiderpartistaten ble lojalt sluttet opp om ved valg. OK, det har vært en og annen rik onkel som har sviktet kapitalt og hatt penger i Sveits og tyske biler uten tak for kjøring i sola, det har også vært gode, nære venner av familien som har stått på feil side, det har vi vært rause med og akseptert, det er lov å være forvirret, men aldri, aldri har hovedstammen svaiet mot høyre.
– Altså, snill, det er jo ...
– Ja, også vil jeg ha Obama tilbake. Trump er prump.
Noe riktig har vi altså gjort.
Dagen etter fulgte pappa opp på vei til skolen.
– Du, du husker det vi snakka om i går morges? Om Erna.
– Ja.
Pappa håpet 7-åringen hadde tenkt seg om og endret sin posisjon på statsministerspørsmålet. At hun hadde sett rundt seg på skolen, og i gatene og innsett alt hun har å takke arbeiderbevegelsen for. At hun hadde forstått alvoret i at pappaen, som har gitt henne liv, tjente til livets opphold, til hennes egen eksistens, i bevegelsens gamle kampskrift, Arbeiderbladet.
– Hvorfor vil du ikke at Erna skal slutte?
– Jeg vet ikke ...
Pappa ante nå en politisk seier. Hun var i bevegelse, en liten dytt nå og hun ville komme ned på rett side. Men før pappa fikk begynt på innlegget om formuesskatten og bekjemping av ulikhet og 14 ukers pappapermisjon, sa hun:
– Hun er flink, og hun sier fine ting om barn.
Pappa var Venstre, helt utenfor, politisk sjakk matt. Jentungen vil ha Erna, den eneste statsministeren hun vet om. Erna er sjefen. Det må være stockholmssyndromet.
– Det er fint, det. Erna er topp, hun.
Sa pappa. Og mente det faktisk litt. Det er de hun omgir seg med som er problemet.