Klodens 62 rikeste eier, ifølge Oxfam, mer enn 3.5 milliarder mennesker. Denne skjevfordelingen knyttes opp mot påstått økende fattigdom blant nedre halvdel av verdens befolkning. Oxfam kommer frem til sine konklusjoner ved å benytte en netto velstandsmåling som legger sammen eiendeler fratrukket gjeld. Metoden har blitt sterkt kritisert i internasjonale medier, men i Dagsavisen leser man kun i sensasjonalistisk mediestil om "ulikhetskrisen" og akademikere som omtaler tallene som "groteske" uten ytterligere analyse om selve datagrunnlaget.
Fraværet av en dynamisk prosesstilnærming av dataobservasjonene, til fordel for en fremstilling av statiske velstandsgrupperinger som ignorerer demografi og livsutvikling, gjør at statistikk over materiell ulikhet ofte er misvisende. Eiendeler fratrukket gjeld forteller nøyaktig ingenting om en persons materielle situasjon på nåværende tidspunkt eller om personens økonomiske framtidsutsikter.
Paradoksalt havner mange av klodens mest privilegerte i nederste selskap i Oxfams velstandsgruppering. Som student har jeg selv lav formue og rikelig med studielån, men det vil være grovt urettferdig at jeg skal kategoriseres som fattig i et globalt perspektiv når jeg nyter høy Nordeuropeisk levestandard. Oppstartede entreprenører, mange som vil trone inntektstoppen om få år, men som nå har lav inntekt samt høy gjeld for å finansiere sine investeringer bør heller ikke være fokusområde til en internasjonal bistandsorganisasjon. Det grenser til det tragikomiske når Oxfams beregning leder til konklusjonen om at det er større fattigdom i Nord-Amerika enn i Kina.
Verre er det imidlertid at den forbedrete tilgangen på lån - som er en av hovedårsakene til at utallige mennesker i utviklingsland har anskaffet egne boliger, småbedrifter og økt sin inntektsmobilitet og generelle levestandard - brukes i Oxfams rapport til å gi et feilaktig bilde av en negativ fattigdomsutvikling.
Siden den moderne økonomien for alvor ble integrert på slutten av 1980-tallet har den inkluderende verdenshandelen bidratt til økt tilgangen på kapital og investeringer i store deler av Afrika og Asia. Tilgang på ytre markeder og utenlandsinvesteringer har vært sentralt i å løfte over 1 milliard mennesker ut av fattigdom i denne delen av verden og skapt en mangfoldig global middelklasse. Den korte tidsepoken overgår fattigdomsutviklingen i enhver epoke under den industrielle revolusjon. Likevel blir den forbedrede kredittilgangen benyttet som grunnlag for påstanden om at den ”fattigste halvdelen har blitt 41 % fattigere” de siste fem årene – stikk i strid med den reelle globale økonomiske utviklingen.
Basert på Oxfams metode vil det i de fleste tilfeller være oppløftende at den målbare netto velstanden til den nedre halvdelen reduseres. Dersom en person går fra 10 dollar netto gjeld i 2010 til 5000 dollar i gjeld i 2015, betyr naturligvis ikke det at vedkommende automatisk har fått lavere levestandard. Lånet kan eksempelvis ha blitt investert i en grønnsaksbod som genererer en kontantstrøm som kan ha doblet vedkommens kjøpekraft, til tross for at han på papiret tilsynelatende kan være opp til 50000 % fattigere, avhengig av bokførte eiendeler.
FNs tusenårsmål viser en halvering av ekstrem fattigdom; halvering av antall mennesker med mangelfull tilgang på rent drikkevann; halvert barnedødelighet; 58 % reduksjon i dødelighet fra malaria på under på under 15 år. Ni av ti barn i verden går nå på skole og den global likestillingen i utdanning og arbeidslivet har blitt kraftig forbedret. Oxfam anerkjenner denne utviklingen, men Dagsavisen velger å overse at dette har gjort verden betydelig materielt likere. I en verden med utstrakt lidelse, der 900 millioner mennesker ifølge verdensbanken fremdeles lever på under $2 dagen, er det likevel viktig med et nyansert bilde på den globale økonomiske utviklingen og mangfoldige potensielle tiltak, både når det kommer til sosial ulikhet og fattigdom.
Fallgruven er imidlertid stor hvis det politiske utgangspunktet om at økt fortjeneste blant de rike går på direkte bekostning av fattige virker mot sin hensikt. De 62 rikeste kapitalforvalterne har ikke tatt det økte overskuddet ut av økonomien, men reinvestert i vekstfremmende sektorer. Politikken som Dagsavisens leder fremholder om å motarbeide privat kapitalakkumulering i form av gradvis stigende formuesbeskatning vil ikke gjøre annet enn å flytte ressurser fra eksempelvis teknologiorganisasjoner som ledes av Larry Page og Bill Gates til økt statlig pengebruk og offentlig forvaltning. Det finnes ingen trovderdige studier som indikerer at en bevisst reduksjon i privat kapital, enten om det er i Sørøst-Asia eller i Vest-Europa, bidrar til å skape økt velstand eller redusere fattigdom.
Det er ingen tvil om at de såkalt superrike har hatt høy kapitalavkastning. Det er heller ingen tvil om at verden i samme periode ikke bare har blitt rikere for den store majoriteten av verdens befolkning - den har også blitt økonomisk likere i form av minsket avstand mellom utviklede land og utviklingsland. Ulikhetsdiskusjonen blir dessverre altfor ofte begrenset til misvisende politisk parole som ikke avdekker realitetene bak statistikken gjennom den faktiske materiell levestandarden og fattigdomsutvikling. Spesielt hvis realitetene ikke passer den ønskede ideologiske agenda.