I begynnelsen av januar 2015 skulle de blåblå tilpasse budsjettet slik at Krf og Venstre kunne få dekket inn sine hjertesaker. Regjeringen vedtok å innføre en 1 krone og 50 øre i plastposeavgift, det ville gi 1,25 milliard kroner årlig og skulle tre i kraft allerede 15. mars 2015. Det tilsvarer omtrent 1 % i tapt lønnsoppgjør for vanlige folk. Onde tunger hevdet pengene ble brukt til å gi skattelette til de rikeste.
Folket raste. Mange mente dette var en feil ting å gjøre i nedgangstider og signaliserte en uheldig omfordeling. Også nytteeffekten var diskutabel. Nordmenn hiver ikke posene i naturen, men bruker dem til søppel og til retur av tomflasker til butikken. Trine Skei Grande fikk tittelen ”tante Pose” og ansvaret for avgiften, mens Venstre hevdet den var Frp sitt ansvar.
Finansdepartementet sendte ut en pressemelding rundt 10. mars der avgiften ble utsatt. Avgiften ble en varm potet som ingen ville ta i, og ble snart lagt vekk.
Istedenfor fikk vi to andre avgifter som salderingsposter i statsbudsjettet. El-avgiften ble økt med med 300 millioner kroner årlig, en avgift som rammer ren, fornybar, miljøvennlig energi som politikerne gjerne vil at vi fyrer med istedenfor ved, kull og olje. Og så kom flyseteavgiften med nedleggelse av Rygge flyplass og tap av 500 arbeidsplasser som følge. Et statsbudsjett må gå i balanse, vet du.
Men vi slapp plastposeavgiften. Trodde vi.
6. oktober 2017 kom nyheten. Vi skulle få en plastpose-avgift likevel, selvfølgelig i tillegg til de to andre avgiftene fra 2015. Men denne gangen var det ikke Erna Solberg og Siv Jensen som la på oss avgiften, det var Vibeke Hammer Madsen, deres venninne i næringslivsorganisasjonen Virke, som kom med den. Og hun gjorde det med så elegant retorikk at det hørtes ut som om hun gjorde folket en tjeneste. Nå var avgiften redusert til 50 øre posen, totalt en halv milliard kroner, og pengene går til et fond som skal redde verden.
Folket satt, som vanlig, igjen med Svarteper. Ingen stilte spørmål ved om det var riktig at næringslivsorganisasjoner skulle begynne å pålegge folket skatter og avgifter, eller om de hadde rett til å bestemme hvordan slike avgiftskroner skulle brukes. Men Erna Solberg smilte fornøyd over ”initiativet” til Vibeke Hammer Madsen og velsignet tiltaket de begge var enige om i forkant.
28. januar 2017 dukket en død hval opp på Sotra vest for Bergen, full av plast. Plutselig fikk verden et fokus på plast som om fly og skip ikke lenger eksisterte. Alle oss som bruker plastposer gikk enda mer stille i dørene.
Og så ble det stille, helt til 3. oktober 2018. Da viste NRK programmet Folkeopplysningen som omhandlet plastposer og alternativene til plastposer.
[ Se "Folkeopplysningen" her ]
For plastposer, dersom de ikke kastes i naturen etter bruk, er det beste og mest miljøvennlige alternativet for å bære med seg matvarer hjem fra butikken. Programmet ser på helheten av forurensning og miljøavtrykk og forteller hvor mange ganger andre typer poser eller bager må brukes for å motsvare en bærepose. Det unnlater riktignok å fokusere på den gevinsten vi kan få dersom vi alle bruker plastposene bare EN gang til.
Så viser det seg altså at pastposeavgiften, i likhet med el-avgiften, er en avgift som IKKE bidrar til mindre forurensning, bedre miljø og bedre klima. Begge avgiftene har blitt en snedig måte å tilegne seg flere avgiftskroner fra folket, til å saldere vekk underskuddet i statsbudsjettet etter skatteletten til de rikeste.
Nå er skatte- og avgiftspolitikken en helt annen sak enn miljøsaken, og dersom politikerne kan mistenkes for å bruke gode miljøtiltak som påskudd til å dra inn avgiftskroner samtidig som de gir skattelette til de rikeste, da blir troverdigheten tynnslitt.
Til slutt må det jo nevnes at det finnes et positivt alternativ til plastposeavgiften. Nå er ikke våre politikere kjent for å bruke positive virkemidler, de foretrekker negative virkemidler som avgifter, forbud og pålegg. Derfor vil jeg ikke nevne alternativet her. Men det finnes.