Da har vi fått oppleve det igjen, for femte gang. PISA-overskriftene treffer oss som en meteoritt hvert tredje år. Først ut er politikerne. Dette er ikke godt nok! Her må vi gjøre noe! Beskyldningene hagler. Enkelte eier ikke skam og plasserer «skylden» på forrige regjering (slik som Henrik Asheim i Høyre). Selv om resultatene gikk oppover i 2009 og er stort sett stabile i 2012. Kunnskapsministeren sier vi har et realfagsproblem. Det skrives kronikker så blekket spruter. Noen mener læreren må gjøre mer, andre mener eleven, foreldre eller lærerutdannere. Oppi denne lapskausen har du noen forskere som roper varsku fra sidelinjen. En av disse er professor Svein Sjøberg. Han har lenge kjempet for edruelighet i PISA-debatten. Men folk flokker seg sammen og løper i retningen som vinden (stormen) blåser.
Hva er det egentlig PISA-uroen dreier seg om i år? At norske elever scorer litt over OECD-gjennomsnittet i lesing og litt under i naturfag og matematikk? At resultatene er ganske like de i 2009, da norske elever hadde vist framgang siden 2006? Mens andre sammenlignbare land, slik som Sverige, gjør det enda dårligere? At det er mindre bråk og uro i norske klasserom?
Statistikk kan fort misbrukes. Det er trist å se at det hvert tredje år skapes en type konkurranse hvor det er om å gjøre å fokusere mest mulig på en negativ del av PISA og deretter bruke det som premiss for egne kjepphester. Nåværende regjering kan rope enda høyere om et «lærerløft», lærerutdannere kan si at det er de som må satses på hvis lærerne i skolen skal «løftes», lærere kan stå fram og si at de må få mer tid, lønn eller at elevene deres må jobbe hardere, rikssynsere kan finne på å si at skolen er en lekeplass heller enn et sted for læring. Assad Nasir skriver i VG 4. desember at Norge mangler en «kultur for læring», og årsaken skal blant annet visstnok være at «man kan få et ganske ålreit liv uten å ta høyere utdanning». Da ser han helt bort fra at det faktisk er mange som tar høyere utdanning i Norge og at andre velstående land ikke gjør det bedre enn Norge i PISA.
I sosiale medier kan vi lese at noen mener alt er pedagogikkens skyld, andre mener Praktisk-Pedagogisk Utdanning må avvikles, noen mener ILS ved UiO ikke er tilregnelig og derfor kan ikke resultatene stoles på (de mener forskerne bak analysene burde svartmale istedenfor å legge fram resultatene på en nyansert måte), og atter andre mener faktisk at alt var bedre før (PISA kom først i år 2000, vel å merke) - og at dagens ungdom er noen bortskjemte drittunger. Hva burde vi gjort istedenfor?
PISA er et godt testsystem som tillater komparative studier mellom land. Diskusjonen burde dreie seg om hva PISA egentlig er, hva den måler og hva den ikke måler. Resultatene må sammenlignes med tidligere resultater. Hvor har norske elever gjort framgang og hvor er det tilbakegang? Framgangen må applauderes og de tiltakene som kan ha vært årsaken må tydeliggjøres. Tilbakegangen må også sees i lys av tidligere tiltak. For eksempel snakker samtlige politikere om etter- og videreutdanning. Hvorfor har ikke etter- og videreutdanning, som det er blitt satset kraftig på i matematikk, fungert etter hensikten?
Uansett hvordan diskusjonen blir, må den ikke spore helt av til å trekke slutninger fra en liten nedgang i realfagsresultater fra 2009 til hvordan tilstanden er for lærere, lærerutdannere eller elever generelt i 2012. Alle har sine kjepphester, men kan vi ikke la dem ligge akkurat nå, når vi så sårt trenger å diskutere PISA?
Publisert i Dagsavisen Fremtiden samme dag.