ANNONSE
TEGNING: SIRI DOKKEN

TEGNING: SIRI DOKKEN

Vis bildetekst

Minoritetsmannen og oss

Menn er ikke våre fiender. De er våre allierte i kampen mot patriarkatet.

En voksende feministbølge av minoritetskvinner har tatt tak i mikrofonen. De nekter å la seg tie. I sin nyttårstale viet Erna Solberg noen minutter til «frihetsgenerasjonen» og refererte til vår, «De skamløse jentenes», kamp mot sosial kontroll. Før jul delte Jonas Gahr Støre ut en julestjerne til oss. Flere og flere partiledere støtter oss i kampen.

Norge er et fritt land der alle har alle rett til å bestemme over sitt eget liv. Likevel lever ikke alle fritt i dag. Det er som å leve i «glasshus»: du ser friheten, men den gjelder ikke deg. For deg gjelder sosiale normer i miljøet ditt. Kontrollen skjer gjennom de mest åpenbare lovbruddene som tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, men også som mindre synlige begrensninger i hverdagen, som ikke alltid er lovregulerte, men som har store konsekvenser. Familiens ære og «hva folk vil si» er viktigere enn at du bare får være. Du frarøves din valgfrihet, selvbestemmelsesrett og bevegelsesfrihet.

Jenter og kvinner må knuse dette glasshuset, å frigjøre seg selv fra påført skam og byrden av å bære på slektens ære: Du eier ikke andre sin skam. Det er ingen skam å velge selvstendighet og frihet.

Samtidig som vi har tatt disse kampene, har flere anklaget oss for å lede en debatt som skaper et fiendebilde av minoritetsmannen. Dette er en av de mange hersketeknikkene som brukes mot oss i noen lukkede miljøer. Vi opplever alt fra mistenkeliggjøring, beskyldninger om løgn, propaganda og å tilhøre en «heltinneindustri», bagatellisering av personlige historier og flere forsøk på delegitimering. I tillegg mener noen at minoritetskvinner spiller på «offerrollen», som de mener gjør oss til «heltinner» og menn til undertrykkende «mørkemenn». Men er det faktisk slik at vår kvinnekamp går på bekostning av menn?

Kampen mot sosial kontroll er først og fremst mot patriarkatet, en samfunnsform som bygger på et kjønnshierarki der mannen er familiens overhode og dominerer på sosiale, økonomiske og politiske plan. Men kvinnekamp er også samfunnskamp, for selv om patriarkatet favoriserer maskulinitet over feminitet og tilegner menn privilegier i kraft av sitt kjønn, er også menn utsatt for urett. Æreskulturen er bare ett av patriarkatets mange ansikt. Kampen vår har i stor grad handlet om og vært ledet av kvinner, men vi har aldri påstått at menn ikke opplever kontroll.

Mens sosial kontroll av jenter ofte er mer seksualisert i form av at det blir viktig å begrense hennes sosial- og aktivitetsliv fra puberteten av, spiller kontroll av gutter seg mer på maskulinitet. Gutter og jenter settes rett og slett opp mot hverandre som to motpoler.

Simone de Beauvoir, som ville fylt 110 år denne uka, sa det best da hun beskrev kvinnen som «Det annet kjønn»: «Man fødes ikke som kvinne, man blir det!». Regler om hvordan perfekte piker skal oppføre seg for å oppfylle kravene om lydighet, dydighet og ærbarhet mates til dem allerede fra ung alder, gjerne i puberteten. Jenta vokser til å bli «den andre», den ufrie og passive, med alle disse inngrodde oppfatninger av hva det vil si å være en kvinne.

Det er vanligvis mer innafor for gutter enn jenter å ha kjæreste, og gutter møter sjeldent sanksjoner, slik jenter ville gjort om de ble fersket og ryktene gikk i miljøet. Gutter står mer eller mindre fri i sitt sosial- og aktivitetsliv, men også gutter opplever sosialt press fra familie og miljø. På samme måte som jenter er også gutter utsatt for tvangsekteskap og ekstrem kontroll. Selv om de får ha kjæreste, kan uansett foreldrene få det siste ordet når han skal gifte seg. Han kan også presses inn i arrangerte ekteskap når presset om å være lojal mot familie og slekt er stort. Det kan anses som skamfullt, illojalt og respektløst å gå imot det familien foreslår eller bestemmer.

Det er heller ikke så sjeldent man hører at det er større aksept for å utøve fysisk vold mot gutter, enn mot jenter, fordi gutter rett og slett skal «tåle mer». Dette bringer oss videre til «macho»-kulturens trange definisjon på maskulinitet: Tårer og følelser er tegn på svakhet, og fysisk styrke er tegn på sterk maskulinitet. Maskuliniteten avhenger også av æren da gutter kan presses inn i rollen som voktere av sine søstres ære og inn i rollen som patriark, for eksempel. Dersom søsteren har gjort noe som anses skamfullt, og får merkelappen «dårlig jente» eller «skamløs», fører det igjen til at broren sees på som «ikke mann nok».

Både kvinner og menn kan være utøvere for, voktere av og ofre for sosial kontroll. Jeg går ikke med på premisset om at vår kamp skjer på bekostning av menn i våre miljøer, men guttene fortjener også å bli hørt. På samme måte som jentene har tatt tak i mikrofonen, bør også gutta få muligheten til det samme. Kampen er ikke mellom kjønnene, men mot patriarkatet.

Å frigjøre kvinnen er å styrke samfunnet. Å styrke kvinnen er å frigjøre mannen. Det er på tide at vi stiller oss sammen i en felles kamp, og knuser glasshusene – i en felles frihetskamp.


nyemeninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!