Debatt

Minister for forsvar ­- mester i angrep

Med all respekt, Ine Marie Eriksen Søreide: Det er åpenbart at slutningene i Forsvarets Langtidsplan er på dypt vann når Statsråden ser seg nødt til å møte motargumenter med “dette er bare tull!” Uttalelsen falt under NRKs Dagsnytt 18 fredag, og er symptomatisk for måten Regjeringen har valgt å håndtere kritikk mot forslaget som skal legges frem for Stortinget i høst.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er ikke bare i tv-debatter Statsrådens kontor setter sin lit til angrep som det beste forsvar. I Forsvarets siste Langtidsplan ser vi nok en gang en urovekkende trend i retning av en avskaffing av det tradisjonelle norske forsvaret, til fordel for en mer rendyrket intervensjonsstyrke. Uansett hva en måtte mene om norsk NATO-medlemskap, burde utviklingen mot et mer aggressivt og NATO-intensivt forsvar få varsellampene til å lyse. Stadig oftere ser vi at den norske regjeringen tar sikkerhets- og forsvarspolitiske veivalg som ikke nødvendigvis tjener norske interesser, men ruster opp etter våre alliertes forgodtbefinnende. Er det virkelig i Norges interesse å ha en militær styrke spesialisert til å kjempe i ørken, teknologisk utstyrt for luftkamp andre steder på kloden men uten selvstendig kraft til å forsvare eget territorium?

VGs Hanne Skartveit synes det. I en sedvanlig henrykt kommentarartikkel til støtte for forsvarsministeren, den 18. juni, hevder hun at “Vi er på vei inn i en ny kald krig.” Grunngivningen er en ustabil nabo i øst og Vestens ansvar for å beskytte homsebarer. Men til tross for – og kanskje nettopp på grunn av – Skartveits entusiasme og Søreides avskrivning av betimelig kritikk som tull, er det all grunn til å se på utviklingen med bekymring. Regjeringen spiller russisk rullett med vår sikkerhet når de satser på ensidig avskrekking i nordområdene, samtidig som de stadig oftere går inn i internasjonale operasjoner uten en grundig og demokratisk debatt.

Utenlandsoperasjoner gis betydelig oppmerksomhet i den nye Langtidsplanen. Men gjør dette oss tryggere? PST kan melde at norske militæroperasjoner i Midtøsten øker terrorfaren for Norges befolkning, uten at dette tas nevneverdig hensyn til i debatten. Det er heller ikke akkurat slik at vestlige out of area-operasjoner har en spesielt høy suksessrate eller fører til en merkbart mer fredelig verden. Likevel er vi i dag et av de landene som oftest griper inn militært på eksternt territorie.

Men mest bekymringsverdig er det som ikke står i planen: Forsvarets Langtidsplan sier ingenting om hvordan norske militære engasjement i utlandet kan demokratiseres og sikres folkelig oppslutning. Norges Fredsråd mener at norsk deltakelse i internasjonale operasjoner må baseres på reelle demokratiske prosesser, og debatten tas i åpent Storting. Regjeringen kan idag velge å konsultere stortinget, men dette er langt fra gjeldende praksis. I Libya ble beslutningen om å sende norske jagerfly tatt over telefon av et fåtall maktpersoner, og da Søreide i mai annonserte at vi skulle ta del i Syria-konflikten ble dette bestemt bak lukkede dører. At forsvarsministeren kan kalle dette demokratiske prosesser er uforståelig. Afghanistan-rapporten som ble lagt frem tidligere i juni skriver at det er “tankevekkende at folkevalgte, opinion og media i relativt liten grad stilte grunnleggende spørsmål om innretningen av innsatsen” i Afghanistan. Vi er nødt til å lære av våre feiltrinn, og sikre at vi ikke begår de samme tabbene igjen.

Avskrekkingstankegangen ligger videre som en styrende bærebjelke i Forsvarets Langtidsplan. Det faktum at opprustning og økt NATO-tilstedeværelse i nord mer sannsynlig vil virke provokativt og offensivt på russerne enn avskrekkende, ser ut til å ha gått planforfatterne hus forbi. En styrking av det tradisjonelle norske forsvaret hadde vært én ting, men NATO ble i sin tid dannet for å stå i mot Sovjetunionen. All snakk om ekspansjon og økt tilstedeværelse langs russiske grenser vil åpenbart virke provoserende og truende på russere som lenge har sett NATO som fienden. Sammenfallet med kald krig-retorikken er påfallende, og vår rasling med våpen kan potensielt bidra til et nytt rustningskappløp. Avskrekking har riktignok lenge inngått som en del av vår Russlandspolitikk, men tidligere så vi i større grad en fornuftig balanse mellom samarbeid og avskrekking. Langtidsplanens ensidige avskrekkingsfokus er det det samme som å gå bort fra våre selvpålagte restriksjoner og den aktive avspenningspolitikken vi har ført siden den kalde krigen. Fra et sentralt Osloperspektiv kan kanskje Russland virke fjernt, men vi må ikke glemme de nordmenn som har Russland som nærmeste nabo. Vi har en lang og god tradisjon for samarbeid på tvers av grensene i nord, og grunnlaget for vår strategi må være å ha et godt forhold til de vi deler grense med!

I det offentlige ordskiftet fremstilles Russland gjerne som en ustabil og mektig militærmakt som stadig ruster opp. Det er på tide med en realitetsorientering: Etterretningstjenestens årsrapport, FOKUS 2016, kan fortelle at naboen i øst buker stadig mindre penger på militæret. Og i følge fredsforskerne på SIPRI, er Russlands militære forbruk på størrelse med det britiske og franske, og kun en tidel av amerikanernes. Stilt overfor de samlede NATO-landene kommer Russland åpenbart dårligst ut. Det er ikke rart russerne blir bekymret når de ser tendenser til at NATO ruster opp og rykker nærmere. Vi kommer ikke utenom russisk uforutsigbarhet og aggresjon som en utfordring også i årene som kommer. Men det er ikke nødvendigvis bare lurt å svare russisk aggressjon med ytterligere provokasjoner fra vår side.

Listen er lang over kritikkverdige punkt og utviklingstrekk i Forsvarets Langtidsplan. Ønsker vi virkelig et forsvar beregnet på angrep, en regjering som griper til våpen uten å konsultere stortinget, og et ytterligere anspent forhold til det største av nabolandene våre? Dette er en debatt vi er nødt til å ta – og som forsvarsministeren burde evne å stå i uten å avfeie kritikk og motargumenter som tullete.

Mer fra: Debatt