Debatt

Mindre alene sammen

Noen hadde tid til å lytte, og å være sammen med henne i det dypeste mørket. Noen la til rette for at nye solstråler kom inn. Slik får mennesker nytt pågangsmot når de opplever livskriser eller blir stående utenfor.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Ei lita jente. Ei blek, lita jente. Med mye svart sinne inne i seg. Bøker fløy vegg imellom. Stoler dundret av gårde. Og mer og mer urolig ble hun jo nærmere klokka viste skoleslutt. Noe hastet. Noe veldig vondt hastet. Lå mamma full i senga når hun kom hjem i dag også?

Så skjedde det noe. Bøkene fikk ligge på pulten. Stolen ble brukt til det den var ment til – å sitte på. Da klokka nærmet seg skoleslutt, ble uroen erstattet av noe ganske annet. Øynene speilet glede, forventning. Noe hastet. Men det hastet på en helt annen måte. Skolesekken danset på ryggen da hun med et stort smil løp ut av skolegården. Hun var blitt fanget opp. Av voksne mennesker som var voksne. Mennesker hun kunne stole på. Hun skulle til Kirkens Bymisjons Friminuttet. Et trygt sted. Et sted der lekser ble gjort. Et sted der rolige voksenhender strøk over kinn. Stedet som gjorde at det lille løvetannbarnet fikk nye vekstvilkår. Stedet som la grunnlag for utdannelse, jobb, tro på seg selv og mot til å stole på andre. Stedet som gjorde den lille jenta til den trygge mammaen hun ble.

Takk, Kirkens Bymisjon! Jeg takker på vegne av så mange. Alle dere har hjulpet gjennom dype livskriser. Alle dere har hjulpet gjennom så mange år: «Inn for natten» – akuttovernatting. «Inn i samfunnet» – få seg jobb. «Inn i hverdagen» – bli sett, skape møter mellom mennesker: «Folk skal få være den de er og tro det de vil. Ingen er bare det du ser.» Og over det hele er Kirkens Bymisjons visjon å skape et inkluderende samfunn.

I år går årets TV-aksjon 21. oktober, «Mindre alene sammen», til Kirkens Bymisjon som har som målsetting med aksjonen å skaffe 700.000 nye menneskemøter. Og, som de selv sier: «Ett møte kan endre et liv – og flere møter kan endre et helt samfunn.» Videre: «Kirkens Bymisjon er en åpen og inkluderende ideell organisasjon som arbeider i byer over hele Norge, blant mennesker som strever med hverdagen på ulike måter.»

Utenforskap er et ord med mye smerte i seg. Dette er tallenes tale: 150.000 mennesker i Norge opplevde å ikke ha nok å spise i 2017. Ett av ti barn i Norge vokser opp i fattigdom. Bare to prosent av alle innvandrere har besteforeldre i Norge. 70.000 mennesker i Norge har ingen nære fortrolige eller venner de kan snakke med når de trenger det. (Kirkens Bymisjons brosjyre.)

Jeg husker henne fremdeles, så mange år etter telefonsamtalen. Hun ringte en sen kveld. «Det er Reidun, mamma’n til Anders. Det er lenge siden, men du husker meg kanskje?» Å ja, det var lenge siden. Men jeg husket. Reidun. Hun som strevde med sitt utagerende barn. Slitet formørket dagene. Natta var våken og svart. Anders. Urolig. Grenser var til for å brytes. Det ble klager. Mange klager. Fra medelever. Fra lærere. Fra foreldre. Mor bar sinne og fortvilelse godt innpakket. Stilte opp på alle møter. Nå gråter hun: «På ungdomsskolen begynte innbrudd og tjuveri. Og alkohol. Så ble det dop.» Hun forteller at hun bønnfalt samfunnet om mer hjelp. Dører ble åpnet. Sønnen smelte dem igjen. Han skulle ha seg frabedt en hjelp han overhodet ikke trengte! Han skrek mot mor: «Hold deg unna livet mitt!»

Da han sparket mot sin kjærestes gravide mage, sparket han i stykker mors siste rest av håp. Alt var blitt for sent. Når ble det det? «Nå er han i fengsel. For grov vold. Og vet du, jeg orker ikke besøke han. Vet du hvorfor? Fordi jeg ikke kan hjelpe han mer. Nå trenger jeg hjelp selv. Noen å snakke med. Noen som lytter. Og vet du.» Gråten har stoppet. «Vet du? Jeg tror jeg har funnet et sted å gå. Jeg skal oppsøke Kirkens Bymisjon,» sa moren med nytt håp i stemmen. Så la hun på røret, men borte ble hun ikke. Hun ringte ved flere anledninger og fortalte at hun hadde oppsøkt Kirkens Bymisjon, og hjelp hadde hun fått. Noen hadde tid til å lytte. Noen hadde tid til å være sammen med henne i det dypeste mørket. Noen la til rette for at nye solstråler fikk komme inn i livet hennes. Som den danske filosofen K.E. Løgstrup har sagt: «Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre uden at han holder noget af dets liv i sin hånd.» Og Kirkens Bymisjons mange hender er varme, rause, inkluderende.

Et av prosjektene i Drammen er en utvidelse av Skattekammeret som leier ut gratis sports- og fritidsutstyr til barn og unge. Prosjektet er treårig og skal legge til rette for at flere barn og unge kan bli med på ulike fritidsaktiviteter. Jon-Ivar Windstad, daglig leder i Kirkens Bymisjon Drammen og Kongsberg, uttaler til Byavisa Drammen 27. juni: «Målet er at Skattekammeret skal være et knutepunkt for fritidsaktiviteter for barn og unge. Videre skal avdelingen ha en inkluderende oppgave og legge til rette for at flere barn og unge tar imot tilbud om organiserte fritidsaktiviteter, spesielt innen innvandrermiljøer.»

La oss åpne opp våre dører og våre hjerter 21. oktober når bøssebærerne banker på! Akkurat nå titter jeg ut av vinduet mitt. Jeg ser ut i høstmørket. Ser lønnetreet som tviholder på sine siste blader. Et vindkast – og et stort lønneblad mister grepet. La oss åpne opp for mulighetene til å hjelpe! Vi kan være med å hindre at redde Knut og sinte Anna mister grepet. Som de sier i Kirkens Bymisjon: «Man er mindre alene sammen.»

Mer fra: Debatt