I 2012 skrev jeg en kronikk i Dagsavisen hvor jeg antydet at Norge var i ferd med å misbruke muligheten til å svare på 22. juli-angrepene med mer åpenhet og demokrati. Fem år etter er det fristende å konkludere med at antagelsen dessverre stemte.
22. juli 2011 var naturlig nok et vannskille for Norge som samfunn, men også for hvordan Norge skulle bekjempe terrorisme. Som mastergradsstudent var det derfor et ganske opplagt valg å studere terrorisme etter Brevik-angrepene. Jeg fokuserte spesielt på de nye lovene mot soloterrorisme som ble foreslått i 2012. Selv om deler av de nye lovene virket relativt opplagte og logiske, satt jeg likevel igjen med en følelse av at de nye lovene faktisk ville representere mindre åpenhet og demokrati. Med andre ord, terrorisme skulle bekjempes som en helt spesiell type kriminalitet, og ikke som en alvorlig form for vanlig kriminalitet. Forskjellen på de to måtene å bekjempe terrorisme på er at terrorisme, som en helt spesiell type kriminalitet, muliggjør bruken av virkemidler og metoder som ellers ikke kan brukes på å bekjempe vanlig kriminalitet. Fordi terrorisme anses for å være en særlig alvorlig trussel, ofte sett på som en eksistensiell trussel, kan staten benytte seg av virkemidler og metoder som griper langt dypere inn i individidets personvern og frihet.
Som en del av kampen mot terror har etterretningstjenestene naturligvis i lang tid ønsket seg lover og verktøy som gjør det lettere å overvåke personer av interesse. I jakten på terrorister har vestlige etterretningstjenester utviklet metoder som gjør at de kan samle inn enorme menger persondata hver dag. Det enorme omfanget av kommunikasjonsovervåkingen i vestlige land ble godt kjent gjennom Snowden-avsløringene. At etterretningstjenestene gjennom sitt arbeid kunne komme til å samle inn data om egne statsborgere som ikke har noe med terrorisme å gjøre er i for seg ikke uventet eller problematisk. Det ville være naivt å anta at man kunne operere med rigide skillelinjer i et slikt arbeid. Denne problematikken har igjen kommet på dagsorden gjennom NRKs rapportering om at den norske etterretningstjenesten har samlet inn persondata fra norske borgere, noe som kan være lovstridig. Hvorvidt denne innsamlingen er lovstridig skal ikke jeg ta stilling til her, men NRKs avsløring bringer inn i fokus en mer alvorlig trend: at kampen mot terror underminerer sakte, men sikkert, de liberale og demokratiske verdiene Norge er tuftet på.
At omfattende overvåking er nødvendig for å forhindre, bekjempe eller vinne kampen mot terrorisme er et svært problematisk argument. Terrorisme er kun et konsept vi bruker for å beskrive, forstå eller klassifisere ulike typer voldshandlinger. Det har blitt som en klisjé å regne at det finnes nær 300 offisielle definisjoner av terrorisme, slik at begrepet kan brukes til å omfatte nær sagt hva og hvem som helst. Det betyr også at når etterretningstjenester skal finne terrorister rundt om i verden, så leter de ikke etter personer eller grupper som identifiserer seg som terrorister, eller nødvendigvis oppfører seg slik man antar terrorister vil gjøre. Det betyr også at kampen mot terror ikke kan vinnes, fordi det er ingen «sjefterrorist» som vil overgi seg på vegne av verdens terrorister.
Dette kan faktisk virke smådumt, men realiteten er at svært omfattende sikkerhetstjenester har blitt etablert, og fortsetter å vokse, for å bekjempe en trussel som aldri kan beseires. Det er med andre ord ikke unaturlig at president Trump nylig proklamerte at det var slutt på teoretiske beregninger om når kampen mot terror i Afghanistan vil ta slutt. Det er derfor greit å ha i bakhodet at enkelte tiltak mot terrorisme, slik som innsamling av persondata, faktisk ikke har noe naturlig sluttpunkt. Man kan alltids finne nye potensielle terrorister, og dagens situasjon har av to kjente amerikanske forskere blitt beskrevet som en jakt etter spøkelser . For eksempel, FBI fikk ved en anledning politiet i Filippinene til å etterforske en trussel mot USA fra Filippinene. Til tross for at «trusselen» var en epost fra en tenåring som krevde 99999999999999999999999 dollar av USA, og avsluttet eposten med «muahahahahahaha», så står dette tilfellet likevel oppført som en avverget terrortrussel mot USA.
I tillegg møter man ofte på påstanden om at en mer begrenset tilgang til overvåking og innsamling av persondata kan utgjøre en alvorlig trussel mot rikets og innbyggernes sikkerhet. Denne påstanden er svært vanskelig å imøtegå rett og slett fordi det er umulig å vite hva som kan skje i fremtiden, og ingen vil ta sjansen på å ikke ha nok informasjon. Samtidig har organisasjoner som FBI publisert tall på hvor mange angrep de har avverget, men detaljene er unntatt offentligheten på grunn av sikkerhetshensyn. Til en viss grad er det forståelig at slik informasjon ikke er offentlig tilgjengelig. Problemet er at vi, som vanlige borgere, blir bedt om å akseptere en alvorlig innskrenkning av våre rettigheter og frihet gjennom økt overvåking ofte uten å få se bevisene. Av den grunn er rapporteringen i NRK om potensiell ulovlig overvåking av norske statsborgere svært viktig. Det er tross alt slike prosesser som bidrar til at Norge er et liberalt demokrati, selv om det kanskje er upopulært hos de som har makta.
Det er helt naturlig, og viktig, at Norge, som medlem av NATO, har en avansert og dyktig etterretningstjeneste. Problemet er at behovet for innsamling og lagring av persondata langt på vei blir rettferdiggjort gjennom en påstand om at dette er nødvendig for å bekjempe terrorisme. Hvis denne påstanden blir akseptert så er døren åpen for overvåking av norske statsborgere i uoverskuelig framtid. Jakten etter spøkelser vil aldri ta slutt, og løftet til Stoltenberg om mer demokrati og åpenhet som svar på terrorisme, vil ikke være annet enn et minne om vår demokratiske og liberale fortid.