Min 24 år gamle tante flyttet fra London til Oslo sommeren 2014. Hennes mann fikk fast jobb på Freia, eller Mondelez International som det heter på pent. Mens mannen er på jobb, sitter min tante alene hjemme.
Min tante, som er født og oppvokst i London, var innstilt på å lære seg norsk fra første dag hun kom til Norge. Hennes to små barn går i barnehage i dag. Hun har en bachelor i reiseliv og markedsføring, studert pedagogikk og jobbet 2 år i en barnehage i London. I tillegg behersker hun engelsk og arabisk. Likevel vil ingen ansette min tante i Norge. Hun kan ikke snakke norsk.
Min tante omfattes ikke av introduksjonsprogrammet, da hun verken er flyktning eller familiegjenforent. Loven er klar på at nordiske borgere og utlendinger som omfattes av EØS-avtalen, ikke omfattes av introduksjonsordning og gratis norskopplæring. Skal hun lære seg norsk, må hun betale selv. Oslo voksenopplæring, under Oslo kommune, tilbyr henne 9 ukers norskkurs for nybegynnere, for mellom 4.500 og 11.400 kroner. Prisen avhenger av om hun ønsker undervisning i 2 eller 5 dager. Jeg fikk opplyst at innvandrere som omfattes av introduksjonsprogrammet blir prioritert foran dem som vil betale fra egen lomme. Derfor kan min tante risikere å stå i kø før hun kommer inn.
Dersom min tante ikke vil stå i kø for å lære seg norsk gjennom Oslo kommune, må hun ut i det private markedet. Problemet er at private aktører er mye dyrere. Min tante har regnet seg fram til at hun må betale minst 6.000 kroner i måneden for å lære seg norsk. For en familie med to barn, dyr husleie og kun én inntekt, blir det helt umulig å finne penger til norskkurs for henne.
Jeg skriver ikke her for min syke mor, eller tante. Dessverre er det altfor mange andre kvinner i min tantes situasjon. De fleste innvandrere i Norge er ikke fra Irak, Iran eller Pakistan. De fleste innvandrere har polsk, svensk og litauisk landbakgrunn. Når mennene er ute og bygger landet, sitter dessverre mange av dem hjemme uten mulighet til å bidra til felleskapet og forsørge seg selv.
Under et besøk jeg hadde til LIN – likestilling, inkludering og nettverk, en organisasjon som tilbyr gratis norskopplæring for kvinner, møtte jeg flere polske kvinner som fortalte at de er i samme situasjon som min tante. Polske kvinner med mastergrad sitter hjemme fordi de ikke kan norsk, mens resten av samfunnet skriker etter deres kompetanse. LIN har over 250 kvinner på sin venteliste for å komme inn i organisasjonenes tre trinns norskkurs.
Vi må se årsakene bak at mange innvandrerkvinner ikke kommer seg ut i arbeidslivet. Det er ofte ikke manglende vilje det står på, men heller at vårt samfunn per i dag ikke gir alle like muligheter for å lykkes. Vi må bygge opp og styrke organisasjoner som tilbyr gratis norskkurs for innvandrere. I tillegg må vi gjennomgå voksenopplæringstilbudet med hensikt om å fange alle de som faller utenfor ordningen i dag, og sikre at Nav, Oslo voksenopplæring og bydelene øker samarbeidet om deres brukere.
Min tante drømmer om å kunne hjelpe sine barn med lekser når de begynner på skolen, snakke norsk med naboene og i fremtiden få seg en jobb. Denne drømmen deler hun med tusenvis av andre kvinner som vi som samfunn har et ansvar for å hjelpe ut i utdanning eller arbeid for å sikre at alle bidrar til felleskapet.