For medlemmene, og andre som har støttet partiet, må det være urovekkende hvordan bystyremedlemmene har snudd 180 grader siden valgkampen. Og ikke minst hvordan de overser en uttalelse fra årsmøtet som ble vedtatt med over hundre stemmer, og kun fire stemmer mot.
Håndteringen av Hauskvartalet bør med andre ord utløse noen interne diskusjoner i partiet om makt, posisjon, forvaltning av mandat og egen politikk.
For oss andre er det overraskende hvordan MdG står på stedet hvil og repeterer de samme argumentene som Hanna Marcussen framførte i desember i fjor. Siden da har det pågått en grundig debatt som har belyst flere sider av saken. En debatt det ser ut som har gått ledelsen i MdG hus forbi da de, muligens av grønn sedvane, bare resirkulerer gamle argumenter.
De åpner med å sette det “kalde ordet” vedlikeholdsetterslep opp mot romantisering av gamle bygninger. Dette er en falsk motsetning. Er det noe vi i Hauskvartalet har førstehånds spisskompetanse på, så er det kommunalt vedlikeholdsetterslep.
For å ta Hausmannsgate 40 først, så har beboerne selv vedlikeholdt og rehabilitert bygningsmassen. De har reparert etasjeskiller og lagt nytt tak. Og ikke minst har de skapt gode hjem og et trygt bomiljø for unge folk i potensiell bolignød. De har også invitert Oslo kommune til å gjøre en tilstandsanalyse av bygningen.
Likevel velger MdG å opprettholde en ubegrunnet påstand om kostnad på titalls millioner som argument for salg. Uten interesse for å undersøke den faktiske tilstanden. Og uten å tilkjennegi noen intensjon om å ivareta beboernes rettigheter. En invitasjon til “gode medvirkningsprossesser” i denne situasjonen tømmer begrepet medvirkning for ethvert meningsfullt innhold.
Når det gjelder Hausmannsgate 42 og Brenneriveien 1, så har vi levert et ferdig prosjekt som møter faglig entusiasme, og som Husbanken sier de ønsker å gi sin høyeste prioritet. Med prosjektet følger en finansieringsplan som viser hvordan et husbanklån kan betjenes.
Kommunen trenger derfor hverken å ta ansvaret for utviklingen eller bære kostnaden alene. Det vil dog ikke være unaturlig at kommunen bidrar til å realisere Hauskvartalet. Et prosjekt som ikke bare oppfyller ambisjon og intensjon i reguleringsplanen, men som også svarer til sentrale målsetninger i byrådserklæringen for arkitektur, byøkologi, boligpolitikk og byutvikling.
De fortsetter med hvor mye bra som skal skje på Hausmania for pengene fra salget. Det gjør det nødvendig å gjenta at vi på Hausmania oppfatter dette som vulgær splitt og hersk politikk. MdG legger til rette for at Urbanium skal rive Hausmannsgate 40 og kaste ut våre venner fra sine hjem, inkludert kunstnere med tilknytning til Hausmania. Å rettferdiggjøre dette med at pengene skal brukes på Hausmania, setter Hausmania i en vanskelig posisjon, og kan best beskrives som usmakelig.
De trekker også fram som positivt at de skal åpne gangvei langs Akerselva. Dette krever at Hausmaniahallene rives. Hausmania har hele tiden vært tydelige på at vi ønsker rehabilitering. Når MdG ivrer for å rive og bygge nytt, framfor å bevare, utviser de dårlig klimaforståelse av arkitektur og byutvikling. Det er nesten alltid bedre å bevare enn å rive og bygge nytt i et klimaperspektiv.
På samme måte viser de en mangefull forståelse av byøkologi. Et begrep vi i Hauskvartalet har jobbet med å fylle med innhold i over ti år. Hele tiden i tett dialog med ulike fagmiljø.
Kjernen i det byøkologiske konseptet for Hauskvartalet er redusert areal- og energibehov, sosial bærekraft basert på deltakelse og fellesskap, og økonomisk bærekraft basert på lave kostnader. Dette utgjør til sammen en helhetlig byøkologisk forståelse som legger til rette for en alternativ bruk av byen, med lavere forbruk og mindre økologisk fotavtrykk enn normalt.
Når MdG sier de vil jobbe for at intensjonen om et byøkologisk kulturkvartal ivaretas også etter salget, er det vel og bra. Men det er vanskelig å se for seg at det konseptet for byøkologi som er beskrevet her kan ivaretas av en kommersiell utvikler. Det forutsetter i så tilfelle at Urbanium legger til side de fleste av prinsippene som en kommersiell utvikler normalt jobber etter, samt de høye forventningene til fortjeneste som kommunen beskriver i prospektet.
De kan selvsagt lage et byøkologisk konsept, også uten dette. Men det vil være et helt annet konsept for byøkologi enn det vi har utviklet i Hauskvartalet. Og det vil åpenbart bryte med kravet til medvirkning i formålsparagrafen, og intensjonen om lokalt brukerdemokrati i planbeskrivelsen.
MdG gjentar at byrådet kun har hatt to valg. Enten å gjennomføre salget, eller å avlyse det, og bli sittende med hele kvartalet selv. De repeterer at kommunen ikke har vilje til å utvikle det dersom de blir sittende med det selv.
Men de gir ingen begrunnelse for hvorfor de ikke kan legge til rette for at vi i Hauskvartalet, sammen med Cultura bank, Husbanken og et engasjert fagmiljø, kan fullføre det prosjektet vi har startet. Det er nemlig, som vist både her og tidligere, fullt mulig å gjøre uten at kommunen må utvikle eller investere alene.
Byrådet sier selv i erklæringen sin at de skal "Utrede muligheten til å bygge og etablere ikke-kommersielle utleieboliger." Likevel har de ingen konkrete alternativ for dette.
I Hauskvartalet kan vi realisere rimelige boliger for nærmere 100 personer. Organsieringen av boligene er planlagt gjennom to ulike modeller, som begge kan gi et verdifullt erfaringsgrunnlag for videre arbeid med ikke-kommersielle utleieboliger. Uten vesentlige kostnader for kommunen.
Det er derfor vanskelig å forstå at dette ble for krevende for kommunen å få til. De trenger hverken å stå for prosjektering, gjennomføring eller investering.
Det ser heller ut som om det har manglet politisk vilje. Og at MdG, sammen med Arbeiderpartiet og SV, sin visjon om byutvikling og boligpolitikk, begrenser seg til å fortsette å legge til rette for de kommersielle utviklerne. Også når dette går på tvers av enstemmige politiske vedtak som reguleringen for Hauskvartalet.
Avslutningsvis vil jeg påpeke ovenfor Nissen og Sultan at den kontrakten MdG har signert med velgerne ikke bare handler om en by med ren luft, grønne lunger og god klimasamvittighet som resultat. Den handler også om den lange veien for å komme dit.
Vi er mange som har trodd på MdG når dere har snakket om smart og kunnskapsbasert byutvikling med åpenhet, deltakelse og medvirkning som sentrale element. Til nå er dessverre opplevelsen i hovedstaden at dette er glemt, til fordel for å tvinge gjennom upopulære tiltak mot folks vilje.
I et langsiktig perspektiv er det ikke sikkert at det er den beste strategien for å etablere entusiasme i befolkningen for en ambisiøs miljø og klimapolitikk.