Debatt

Miljømonstrene

Blekkulf har blitt voksen. Nå flekker han tenner som en hvithai.

Bilde 1 av 2
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

– Pappa, pappa, han sløser, pappa han sløser! Stopp han!!!

Den oppvoksende generasjonens klimaengasjement har gått fra smått sjarmerende til militant og skremmende. I skolegården 17. mai roste rektor Ellen sine små for deres innsats mot plast. Det var tidenes største understatement.

Hvis du tror at unge klimakrigere fortsatt er litt som på tidlig 90-tall, som Blekkulf, den gemyttlige blekkspruten med mellomfag i pedagogikk, tar du feil. Du tar veldig feil.

Blekkulf har blitt voksen, for å si det sånn. Blekkulf er blitt et sjømonster. Blekkulf er nå sjøuhyret i Loch Ness. Og det har satt øynene i offeret: De voksne.

Husets 3.-klassing har bestemt seg for å redde verden.

– Pappa? Nesten alt i huset vårt er plast, jo.

– Eh ...

– Du vet at det er plastikk i tannkremen?

– Nei ...

– Men det er det. Og du får det i kroppen. Du kan dø av det.

– Åfaen.

Sånne samtaler har man hver dag. Samtaler, eller kanskje heller hysteriske sammenbrudd, som da lillebror okkuperer dusjen, og lar vannet gå rett i flisene uten kropp imellom, uvitende om dramatikken han utløser på utsiden av badet, lekende i et hjørne med en bil og en pinne. 8-åringen klikket i vinkel. Fra den andre enden av leiligheten hører jeg den skingrende stemmen.

– Neeeeeeei. Be han stoppe!

– Hæ? Men hva skjer?

(Pappa iler til, redd det har skjedd noe virkelig, virkelig alvorlig.)

– Han sløser!!!

– Sløser, hva mener du?

– Vann! Han sløser vann! Stopp han! Stopp! Det bare spruter ned, han vasker seg ikke, han bare leker!

Jentungen var fra seg av fortvilelse over vannet som gikk til spille.

– Du vet at de ikke har vann i Afrika, pappa?

– Jo da, men han må jo få dusje?

– Nei!

Siste tilskudd til lista over dødssynder som familien begår, er bil. Tomgang er forbudt, og hadde hun kunnet, hadde det vært en brå slutt på den intetanende pappaen i front.

– Slå av motoren!

– Men vi må jo starte for å kjøre?

Hun skriker. Slå av.

– Men, jenta mi ...

– Slå av.

Fortsatt aksepterer hun forflytting i bil. Det er tomgang som får henne til å blåse ut alle sylinderne. Men en dag vil hun nekte å sette seg i bil, og da har vi et lite praktisk problem innad i familien.

Eksemplene er mange. Hun nekter å kaste noe som helst. Absolutt ingen ting. Rommet hennes er dog farlig fullt. Tanken på plast i havet, plast i lidende dyr, gjør henne fysisk syk. Og sløsing gjør henne krakilsk. Hun er blitt et monster. Heldigvis. Det gir pappa troen på at verden vil reddes fordi vi som foreldre og ikke minst skolen, som gjør en strålende jobb som monsterfabrikk, lykkes med vår viktigste oppgave.

Om vi store ikke kan etterlate oss en verden som er bedre, mer bærekraftig og sunn, som vi strengt tatt burde vært forbannet forpliktet til, har vi i det minste fostret en generasjon som vet å sette pris på kloden og ta vare på den. Om så med krakilsk trass. Det er jo det som må til.

Takk og pris for at min datter er blitt et hysterisk bevisst klimamonster.

Mer fra: Debatt