ANNONSE

27-07-2013

Militærets makt etter Mursi

General Abdel Fattah al-Sisi er Egypts mektigste mann. Det har han blitt i løpet av få år.

Egypts dramatiske opprør kulminerte nylig i Kairo. I dagene før president Mursi ble styrtet av militæret, hadde han søkt beskyttelse med sine rådgivere i vaktboligen i presidentens palass. Plutselig innså han at hæren virkelig aktet å kuppe makten. Da gikk han på TV med en flammende tale, hvor han tok bladet fra munnen og ga de forræderiske konspiratører en skjennepreken uten like. Det skulle bli Mohamed Mursis politiske svanesang.

Det var i dette øyblikket, mens general al-Sisi lyttet til de kompromissløse ordene, at hærsjefen etter sigende skal ha gitt opp å redde Mursi fra seg selv. Det ble et avgjørende vendepunkt i den dramatiske krisen om Egypts framtid. Nedtellingen var begynt. Kun noen få timer skilte Mursi fra arresten.

I vaktstuen påfølgende onsdag kveld, 3. juli, sa Mursi farvel til sine rådgivere. Alle skjønte at det avgjørende slaget var tapt. Da rådgiverne forlot Mursi, hørte de bak seg en general si til soldatene: «Så låser vi døren innenfra». Siden har ingen sett Mursi.

Mange har engasjert seg, fra opposisjonen i gatene via generaljuntaen (SCAF) til president Obama og arabiske ledere. Ingenting hjalp. Forsøk på å overtale Mursi til å ommøblere regjeringen og involvere noen av sine kritikere, og å skrive en ny forfatning, mislykkes. Før han gikk på TV var Mursi overbevist om at general al-Sisi ikke ville dolke ham i ryggen. Han forsto ikke at han hadde festet repet rundt sin egen nakke.

Den sentrale figuren i dette dramaet, ved siden av Mursi selv, er hærens øverstkommanderende - general Abdel Fattah al-Sisi. Han hadde et nært forhold til Mursi, som sommeren før hadde gitt ham den militære toppjobben, rett etter at Mursi vant presidentvalget. Mursi var derfor sikker på at hans hærsjef ikke ville vende seg mot ham så lenge militæret fikk lov til å beholde sine privilegier og spesielt autonomien de hadde opparbeidet seg de foregående tiårene. Nå er al-Sisi Egypts mektigste person. Det har han blitt i løpet av bare få år. Al-Sisi tilhører den yngre garde av egyptiske offiserer, 58 år gammel. Han ble utdannet på en offisersskole i USA. Han, og flere egyptere som har utdannet seg på samme sted, har fått nære venner blant militæret i Pentagon. Samtidig er båndene blitt styrket gjennom de overføringer Egypts forsvarsstyrker årlig mottar fra USA, cirka 1,5 milliarder dollar. Derfor er den egyptiske hær forpliktet til å bevare et fredelig forhold til Israel, og motsatt.

Al-Sisi er kjent som en av de få egyptiske generalene som åpenlyst har kritisert NATOs bombetokter i nabolandet Libya, under det store oppgjøret med Gaddafi. Dessuten er al-Sisi en sterkt troende muslim. Det har avgjort ikke skadet hans karrieremuligheter. Det hadde antakelig betydning for at Mursi nettopp valgte ham til forsvarssjef - og dermed leder av offisersjuntaen, SCAF. På kuppdagen, 30. juni, viste en meningsmåling fra Zogbys analyseinstitutt at SCAF hadde en oppslutning på 94 prosent. Det betyr i realiteten at ingen på toppen av det egyptiske makthierarki kommer i nærheten av forsvarssjefen al-Sisi.

Militærets rolle som Egypts sterkeste maktfaktor er blitt befestet siden det avsatte den tidligere presidenten, Hosni Mubarak, i 2011 - og samlet den avgjørende makt hos SCAF. Umiddelbart etter at Mursi ble valgt til president, så det ut til at han som sivil president ville få kontroll på generalenes junta og selv overta de ledende funksjonene. Det ble trukket en parallell til Tyrkia, der Erdogans regjering har fjernet de tyrkiske generalene.

Men kuppet mot Mursi viser at den tyrkiske utviklingen ikke er kopiert i Egypt. Saudi-Arabia og De forente Arabiske Emirater har styrket militærets maktbasis gjennom å belønne Egypt med i alt åtte milliarder dollar. Qatar og Kuwait har fulgt opp med store bevilgninger. Til sammen styrker dette overgangsregjeringens mulighet til å fikse den sammenstyrtede økonomien, og få forberedt og godkjent støtte fra IMF og andre låneinstitusjoner.

Det mest interessante ved å studere generaljuntaens opptreden under de siste års kriser og voldsomme maktkamp mellom Tamarod-bevegelsen, Det muslimske Brorskap og resten av Mubaraks konservative leir, har vært å se på med hvilken ro og kløkt al-Sisi og hans kolleger har spilt sine kort. De har bevart kontrollen over den politiske prosessen. Vanligvis skjer det ved at juntaen usynlig trekker i trådene. Men ikke denne gang. Al-Sisi og hans generaler har entret scenen med brask og bram under det siste maktoppgjøret.

«Den dype stat» er et begrep for krefter der samfunnets elite gjør sin makt usynlig. I Egypt gjelder det i militærets hierarki av nåværende og tidligere offiserer, det enorme byråkratiet, hvor man finner embetsmenn som tjente Mubarak, og selvfølgelig sikkerhetssjefene for etterretningstjenesten og politiets ledelse.

Man kan nå være bekymret for hva som skjer med de positive utviklingstrekkene som fulgte etter 2011-revolusjonen, som for eksempel retten til å organisere seg, avskaffelse av ettpartistyret og forsøk på å redusere fengslingen av politiske dissidenter. Spesielt de sistnevnte bør være bekymret for utviklingen.

Militæret har skaffet seg enorme privilegier siden president Gamal Abdul Nassers regime på 1950 og -60-tallet. Det er allment kjent. I dag styrer offiserene et sted mellom 10 og 40 prosent av forretningsvirksomheten i landet. Det gjør militæret til den absolutt tyngste spilleren i det egyptiske samfunnet. Myriader av virksomheter og fabrikker blir styrt av tidligere offiserer. De har fått disse stillingene ved å pensjonere seg tidlig, og mulighetene for en eventuell korrupsjon er stor.

Mursi var klar over at han ikke måtte røre disse privilegiene. Likevel beskyttet det ham ikke da Mursi gikk over streken og misbrukte sin presidentstilling. Han skjønte nok ikke at han ga Det muslimske Brorskap en altfor dominerende stilling, og dermed brøt de løfter han ga da han ble valgt.

Status nå er at generalene har den politiske og militære makten. Nettopp derfor forsøker Brorskapet å gjenvinne initiativet med store demonstrasjoner på Rabaa-plassen i Kairo og krav om å få Mursi tilbake. Det vil ikke skje. Men det er mye mulig at Brorskapets politiske parti vil få en sjanse til å få innflytelse når det skal stemmes over en ny forfatning, og ved det kommende parlaments- og presidentvalg. Det er i hvert fall hva den midlertidige presidenten, Adly Mansour, har antydet.

Mange egyptere ønsker bare at landet skal bevege seg tilbake mot normale tilstander igjen. Dessverre virker det som om det er så mye maktkamp på gang at det ikke vil komme til noen politisk avklaring med det første. Tvert imot.

Mange vil tape troen på en demokratisk utvikling. Det er innlysende. Men Egypt hadde heller ikke noe demokrati da al-Sisi organiserte sitt militærkupp. De hadde hatt noen demokratiske valg, og man håpet at det ville være et godt utgangspunkt for et gryende demokrati.

Nå har det oppstått en ideell situasjon for ekstreme islamistiske krefter. De vil utnytte den kaotiske situasjonen for å spre terror og bedrive undergravende virksomhet. Især på Sinaihalvøya. Her skal den nye diktator, general al-Sisi, bevise at han kan uskadeliggjøre den islamistiske trusselen. Det greide president Mubarak på 1990-tallet. Er det veien også al-Sisi vil gå? Det kan vi få svar på de neste månedene.


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!