Med unntak for noen få kritiske artikler i Dagens Næringsliv etter nobelprisutdelingen til Muhammad Yunus og Grameen Bank i 2006, har det stort sett vært solskinnshistoriene vi har hørt. I kveld skal NRK vise den mørke siden av mikrokreditt. Jeg anbefaler at vi mennesker med solidarisk grunnholdning ser dette programmet, nettopp for å få balanse i våre kunnskaper om en potensielt lovende del av bistandsindustrien.
Se forhåndsomtale på http://www.nrk.no/programmer/tv/brennpunkt/1.7402830
Intet tre ...
... vokser inn i himmelen, sa tidligere bankforeningsdirektør Kåre Petersen (Jan Petersens far) da jeg intervjuet ham om bankkrisen høsten 1990. I dag ville han trolig sagt det samme om mikrokreditt.
Alt har to sider, kinesesisk filosofi kaller det Yin og Yang. Er det ikke balanse mellom disse to, så får vi himmel og helvete - en ytterst tvilsom kombinasjon.
I "failed states", med stor korrupsjon og offentlig kriminalitet, er tilgang på kreditt mangelvare. Millioner av potensielle gründere møter veggen i alle deler av låneselgerbransjen. I bankene får du lån, hvis de bankansatte får en vesentlig del av lånesummen i provisjon under bordet. Det private lånemarkedet representerer en torpedoindustri som går norske inkassoselskaper en høy gang.
For mange har mikrokreditt finansiert gjennom bistandsorganisasjoner vært en mulighet til å løfte seg selv ut av fattigdom.
Rentefelle
Ei rente på tre prosent i måneden (36 prosent årlig) er etter norsk standard ågerrente, som sågar overskrider kredittkortrentene. Men i forhold til provisjon og grårenten i mange utviklingsland, som kan ligge på opp mot 100 prosent, er det rimelig.
Jeg har inntrykk av at de fleste mikrolån ligger rundt tre prosent i måneden. I hvertfall var dette renta på Flyktninghjelpens mikrokreditt (under tidligere navn Flyktningråfdet). Deres mikrokreditt-rente var ikke unaturlig høy den gangen.
Problemet er at gründeren må ha nokså øyeblikkelig profitt for å betjene denne gjelden. Det skal ikke mange måneders etterslep til før beløpet vokser ut av alle proporsjoner. Etter et par år er gjelda fordoblet, for så å aksellerere i svimlende tempo.
Like etter fredsprisutdelingen hadde Dagens Næringsliv en reportasje der de påsto at Grameen-kunder måtte ta opp privatlån til skyhøy rente for å holde Yunus aggressive torpedoer unna. Da faller hele ideen med mikrokreditt. I stedet for sjølberging opplever de uheldige gjeldsslaveri.
Jeg har ikke i øyeblikket referansen til denne artikkelen. Jeg fant den ikke på åpent nett, men for interessert regner jeg med at avisa kan hjelpe til. Poenget er imidlertid at når Yunus sier at banken nesten har 100 prosent tilbakebetaling, så er en slik suksessrate mistenkelig i seg selv. Det er ikke alle gode ideer som gir gründeren suksessen han/hun håper på. Utsagnet virket ikke beroligende på meg, tvert i mot.
Store omkostninger
For deler av norsk næringsliv har mikrokreditt både vært en forretningside og ei utstrakt hand. Jeg vet ikke om de har klart å finne en balanse i dette. Men å gjøre profitt på mikrokreditt kan være svært krevende uten å havne i et etisk uføre.
Selv om låna er små, skal de saksbehandles. Dermed blir kostnadene uforholdsmessig store i forhold til beløpet som skal lånes. Det driver rentene opp, som igjen kan bli ei gjeldsfelle.
I de mikrokredittprosjektene jeg har sett ute i felt, har jeg savnet en etisk tapsstrategi. Det er klart at lån skal tilbakebetales. Det er et normalt utgangspunkt som må gjelde i u-land som i i-land. Men når prosjektet ryker, er det da etisk at rente-rentesrenter skal fyke opp med tre prosent i måneden? Etter kort tid er alt en fattig familie eier oppspist og vel så det. Gjelda vil alltid være der, og den vil alltid øke, uansett hvor mye familien kan skrape sammen.
I mikrokrediitt hefter folk personlig for firmaets gjeld. Seriøse norske organisasjoner avskriver gjeld. Det er bra for ærlige som får vansker, men en fordel for kjeltringene. Skaden er at systemet kollapser.
Evalueringer
Flyktninghjelpen, tidligere Flyktningrådet, benyttet en del av TV-aksjonsmidlene i 1998 til mikrokreditt. Det endte med at organisasjonen fant ut at mikrokreditt ville de ikke drive med.
Siden dette er en organisasjon som ikke svarer på kritiske spørsmål, vet jeg ikke skjebnen til alle deres prosjekter. Men de høstet ulik erfaring, og derigjennom kunnskaper, som jeg håper de har delt med andre mikrokreduittilbydere. Skjønt, jeg er skeptisk. En organisasjon med mediestrategi som kun dekker egen suksess, vil oftest feie fiaskoene under teppet.
Men jeg har sett flere av de prosjektene som deres mikrokreditt finansierte. Det er ikke verre enn at jeg fortsatt tror at dette kan være en måte å bidra til at folk får mulighet til å greie seg selv uten ytterligere bistand.
Tbilisi Georgia
Her ble mikrokreditten distribuert i samarbeid med en lokal organisasjon. Flere vellykkede enkeltmannsforetak ble resultatet. Men samarbeidspartneren viste seg ikke å være helt å stole på. Status i dag kjenner jeg ikke.
Sør-Ossetia (autonomt område tilhørende Georgia)
I hovedstaden Tskhinvali ble kreditten organisert gjennom et eget foretak der Flyktningrådet satt i styret. Også der ble en god del foretak etablert, tilsynelatende vellykkede. To torgkoner som drev fiskeimport kunne betale et par vareleveranser kontant. Det ga dem penger nok til både å betjene gjelden og kjøpe ny fisk. Ett eksempel for å illustrere hvilken størrelse det er på disse bedriftene.
De er små, og sårbare. Ett parti råtten fisk kan bli katastrofalt.
Etter en tids drift måtte kreditt-administrasjonen sparkes. Lånene gikk ikke til internflyktninger, men stabens slekt og venner.
Status i dag kjenner jeg ikke.
Baku
I Aserbajdsjans hovedstad Baku ble det også etablert en tilsynelatende vellykket organisasjon for mikrokreditt, med representanter for Flyktninghjelpen i styret. Denne hadde en fast struktur, som så ut til å fungere etter hensikten. Eventuell intern korrupsjon har jeg ikke hørt om der. Mikrokreditten ble bygget opp på et nivå der den vokste og finansierte seg selv. Det er en grunnforutsetning for at den skal være bærekraftig.
Baku har en stor populasjon av internt fordrevne fra Nagorno Karabakh. Flere hundre småbedrifter var etabler blant disse bare i hovedstaden, og like mange utenfor. Jeg ble spesielt betatt av en kvinnebedrift med innehaver og sju ansatte kvinner. Deres ide var å vaske og salte tarmer til pølseskinn og kirurgisk tråd.
Denne bedriften er et solskinnseksempel. Sju kvinner tjente nok til å fø sin egen familie. Småslakterier, flere av dem etablert på mikrokreditt, fikk avsetting på et avfallsprodukt. Flere småtransportører hadde en jevn ordretilgang.
Men i Baku ble jeg også oppmerksom på en underkommunisert baksida. Jeg besøkte en liten konfeksjonssfabrikk, etablert på mikrokreditt i et privat hjem. Sjefen hadde en håndfull syersker som produserte ti timer hver dag, seks dager i uka, på ei minstelønn som ikke var å leve av.
Jeg savner etiske forutsetninger knyttet til kreditten. Norske bistandspenger skal ikke nyttes til å finansiere slaverilignende arbeidsforhold. Når det gjelder arbeidsmiljø, har bistandsland generelt mye å lære av oss, ikke omvendt.
Solidarisk ansvar
I Baku ble det tidlig etablert et system med gruppekreditt. F. eks. kunne fem personer få kreditt til ulike private prosjekter. Men de heftet solidarisk for hverandres gjeld. Om en gikk over ende, skulle de fire andre dekke tapet overfor mikrolångiver. I dette ligger et gruppepress for tøff prioritering av gjeld før privatuttak. Det så ut til å fungere. Om prosjektet viste seg levedyktig på sikt, må andre enn meg spørre Flyktninghjelpen om.
Sierra Leone
Her gikk mye av kreditten til å finansiere fiskebåter og fiskekjøpskooperativ i ti landsbyer. Systemet fungerte, men låntakerne betalte ikke tilbake. Pengene måtte avskrives og kredittordningen avvikles.
Det kan nok ligge noe i at kvinner forvalter mikrokreditt bedre enn menn.
Som bistand var imidlertid ikke pengene bortkastet. Landsbyene fikk en oppsving.
Utfordringer
Det er altså betydelige utfordringer knyttet til sesam-sesam-ordet mikrokreditt.
1. Lokalkunnskapen må være god, for å kunne vurdere lånesøknadene realistisk. Det tilsier en relativt arbeidskrevende desentralisert struktur.
2. Minussiden av dette er høye administrasjonsutgifter. Behandlingen av søknader må være svært enkel for å holde kostnader og renter lavest mulig, med større risiko for svak kredittvurdering.
3. Det må være et etisk fundert avskrivningsopplegg, for å hindre gjeldsslaveri. Torpedovirksomhet, som hos f.eks. norske Lindorff her til lands, må unngås.
(Lindorff, se f.eks. http://www.nrk.no/nyheter/okonomi/1.7310947 som viser at vi ikke trenger å dra til u-land for å finne uetisk virksomhet på debetor-siden av kredittevirksomhet. Se også http://uter.idium.no/tema6650.tmp/hXGXBmMlHU1z.6.idium).
4. Det må finnes korrupsjonskontroll på utlånssiden.
5. Det må finnes skikkelig evalueringsmetoder for å lære av tabber og utfordringer. Det vil være synd om et i utgangspunktet lovende system skal råtne på rot.
6. Mikrokreditt er bankfaglig virksomhet. Enhver organisasjon må vurdere om den har faglig forutsetning for å bygge oppå slike virksomhet.
Fattigdomsbekjempelse
Hvis det viser seg at pengene blir sølt bort, vil idealismen i dette fort forvitre. Og det er kloden aller minst tjent med. Fattigdomsbekjempelse er og skal være en prioritert oppgave for nålevende generasjoner. Jeg skulle ønske at Flyktninghjelpen, med sine positive og negative erfaringer, kunne gjøre et nytt forsøk. Ofte er det slik med erfaring at den som går på trynet gjerne vet best hvordan han skal reise seg.
Terje Marøy
http://stigmavakta.no