Kultur

Midtøsten i amerikansk valgkamp

Å følge hvordan Midtøsten dekkes som tema i amerikansk valgkamp, nå den republikanske nominasjonsvalgkampen, er ofte absurd, og tidvis skremmende, men det er viktig å huske på at det handler om innenrikspolitikk.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Palestinahvem?
I starten av desember 2011 påstod Newt Gingrich at palestinerne var et oppfunnet folk. Bare noen uker før dette hadde hans konkurrent Ricky Santorum uttalt at det ikke bodde noen palestinere på Vestbredden, og at alle som bor der er israelere. Gingrich sin påstand er en klassisk, dog ekstrem, pro-israelsk påstand som baserer seg på det faktum at det aldri har eksistert en palestinsk stat siden området var underlagt det osmanske riket før britene opprettet mandatet. Påstanden er selvfølgelig søkt siden alle folk er oppfunnet hvis kriteriet for et "ekte" folk er at staten til det gitte folket alltid skulle ha eksistert. USA er i så fall også høyst oppfunnet. Santorum sin påstand har derimot overhodet ingen rot i virkeligheten og den kan vanskelig argumenteres for. Påstanden er like sann som å si at det ikke finnes jøder i Israel. På tross av deres manglende sannhetsgestalt vekker altså disse påstandene støtte blant visse velgergrupper i USA.


Den islamistiske trussel
Det at islamister, i flere former, blir sett på som en trussel for USA er selvsagt ingenting nytt. Enten det gjelder al-Qaeda eller Iran så er det bred enighet i amerikansk politikk om at dette er en av de fremste truslene mot USA. I løpet av januar har likevel dette trusselbildet fått noen absurde former. Rick Perry gikk nylig ut og uttalte at Tyrkia er styrt av islamske terrorister og bør derfor kastes ut av NATO. Ricky Santorum på sin side dro Chavez-kortet og påstod at Iran og Venezuela hadde en rekke jihadister i Latin Amerika som var klare til å angripe USA. Han ble ikke bedt om å framlegge bevis på denne påstanden.


Valgkamp er ikke makt
Både påstandene om palestinernes ikke-eksistens og disse om islamistene er gode eksempler på hvordan valgkamp skiller seg fra utenrikspolitikk. Hvis noen av disse kandidatene skulle vise seg å bli USAs neste president, noe som er høyst usannsynlig, vil ingen av disse uttalelsene ha noen reel effekt på amerikansk utenrikspolitikk. En eventuell president Perry vil ikke kaste Tyrkia ut av NATO, selv om forholdet mellom disse partene vil ha en heller ubehagelig start på grunn av uttalelsen. Likeledes vil en eventuell President Gingrich eller Santorum forholde seg til de palestinske selvstyremyndighetene. Ingen av dem vil fortelle president Mahmoud Abbas at han ikke finnes eller at han er oppfunnet.


Jerusalem-saken
Jerusalem-spørsmåIet er det klareste eksempelet på at den midtøstenpolitikken som utformes i valgkamp ikke er den politikken som forfølges av den valgte presidenten. Helt siden president Bill Clinton har alle kandidater, inkludert Clinton selv, lovet at hvis de skulle bli valgt som president så ville de anerkjenne Jerusalem som Israels udelte hovedstad. De aller fleste har også lovet at idet de tar over makten i det hvite hus så vil de flytte USAs Israel-ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem. Ingen av dem har gjort noen av delene. Newt Gingrich har allerede kommet med dette løftet i denne valgkampen, og det er nesten garantert at de andre kandidatene kommer til å gjøre det samme. Men den personen som til slutt blir den valgte presidenten kommer ikke til å oppfylle dette valgløftet.

Dette paradokset kan enkelt forklares. Innenrikspolitisk er det svært stor støtte for at Israel skal ha Jerusalem som sin udelte hovedstad, så det er derfor mange stemmer å sanke på å avgi et slikt løfte. Utenrikspolitisk derimot ville dette vært en høyst uansvarlig handling. Det ville betyd slutten for enhver mulig fredsprosess og det vil vekke et enormt raseri i den arabiske verden, i både allierte og ikke-allierte stater. I valgkamp er slike løfter derfor politisk kostnadseffektive, men i maktposisjon snus den politiske kalkylen på hodet.

Dette betyr ikke at den amerikanske utenrikspolitikken er skrevet i stein, men det betyr at mange av de mest feilaktige eller mest ekstreme uttalelsene ikke vil ha noen reel betydning for utenrikspolitikken.

Mer fra: Kultur