Jon Michelet elsket brasiliansk festfotball, noe han var langt unna der vi satt sammen på pressetribunen på Brann stadion. Vi journalister satt fanget under taket, i en liten boks. Det var en skikkelig brannfelle. For å komme oss opp eller ned, måtte det fires ned en trapp som endte midt blant supporterne.
Til det som var den største kampen i Branns historie, en europacupkvartfinale mot Liverpool, hadde jeg, som den gang var sportsjournalist i Bergensavisen, fått en kollega jeg så enormt opp til. Den gamle sjømannen og forfatteren Jon Michelet hadde fått hyre som kommentator i noen uker, og han var ikke redd for å bruke sin skarpe penn. Han var heller ikke engstelig for å krangle med fansen på tribunen under oss. I tre kvarter tenkte jeg på hvordan vi ville bli mottatt når vi i pausen skulle fires ned til de sinte folkene. Men Michelet’n, som de kalte ham i Bergen, gikk i land som den tøffeste sjømann, tok karen som ville krangle med ham i hånden og diskuterte friskt helt til «brua» skulle heves igjen. Da ga de hverandre en bamseklem om jeg ikke husker feil.
Da vi sist helg fikk det triste budskapet om at forfatteren, redaktøren og samfunnsdebattanten fra Moss var død, ble jeg sittende og tenke på episoden i Bergen og på hvor mye han har betydd for mange. Dette var min lille historie i en stor manns liv. Samtidig var det Michelets fotballbøker fra VM, forfattet sammen med Dag Solstad, som startet mitt politisk engasjement for de svakeste. Først leste jeg fotballbøkene. Så gikk jeg løs på det øvrige forfatterskapet til både Jon og hans kollega. VM 1986 gled over i «Orions belte» og «Roman 1987».
Mest vil nok Jon Michelet huskes for det storverket han de siste årene skrev om krigsseileren Halvor Skramstad. Takket være Jons penn vil norske krigsseileres innsats og sjøfolkenes harde arbeid og eventyrlyst ikke bli glemt i våre kollektive minner. Jeg ble rørt da jeg leste i datteren Martes minneord at Jon klarte å fullføre siste bind skrivende for hånd på dødsleiet. Enten vi besøker New York eller drar på fotballturer til Liverpool eller Glasgow, har Jons bøker sørget for at jeg kommer til å tenke på norske sjøfolk gatelangs i Brooklyn eller seilende inn Mersey eller Clyde i bomberegn. Staten og samfunnet skulle ha stilt opp for krigsseilerne for 70 år siden, men de fikk først skikkelig oppreisning av Jon Michelet.
Personlig husker jeg altså best hvordan han strakk ut en hånd til en sint bergenser. Den gamle sjømannen hadde helt sikkert opplevd større avgrunn mellom folk i Brooklyn, Glasgow, Liverpool eller en eller annen havn et sted i Sør-Amerika. God fredag!
