Så var det den tida på året igjen. Tid for flagg og konfirmasjoner, tid for is og pølser og bløtkake med jordbær på, tid for å sette ut blomster i verandakassa på balkongen. Og, ikke minst: Det er tid for å ergre seg noe så grenseløst over svenskene.
Det er mulig det bare er meg. Men hvert år i mai tenker jeg: Hva ER det som skjer med svenskene på denne tida av året? Hva er det som skjer med våre ellers så kjære naboer i øst når det er tid for Melodi Grand Prix? De blir liksom så slemme. Så sarkastiske og så bitre. De oppfører seg som denne arrogante storebroren som håner (den søte) lillebroren som prøver å gjøre sine egne greier.
Det er nok på dette tidspunktet jeg må si fra om at jeg ikke irriterer meg over svenskene ellers i året. Tvert imot, jeg er faktisk veldig glad i Sverige! Og jeg har ingen problemer med å innrømme at kanelbollene deres er bedre enn våre rosinboller, at språket deres er vakrere, krimforfatterne flinkere, og at Loreen var SÅ mye bedre enn Tooji i MGP-finalen i 2012. Jeg har dessuten reist i Sverige fra Trelleborg i sør til Kiruna i nord. Jeg har likt meg over alt, i Luleå og Sundsvall, Stockholm og Göteborg.
Det er nok også nå jeg må ile til og si at jeg selvsagt ikke ergrer meg over alle svensker. Nei. Jeg snakker om de vi kan kalle «MGP-svenskene», de såkalte MGP-ekspertene i svenske nettaviser som Aftonbladet.se og Expressen.se. Hvert år lover jeg meg selv at jeg ikke skal gå inn og lese hva de syns om Norge i år. Hvert år gjør jeg det likevel. Og blir rasende.
I år tittet jeg forsiktig innom Aftonbladet.se før siste semifinale. Tittelen som møtte meg over en kommentar, fortalte meg at nå er storebror i gang igjen: «Norges hemska låt». Under fulgte en slags gretten analyse av Norges sang, Alexander Rybaks «Thats How You Write A Song». «Ett löjeväckande och fiolfunkigt pekoral» sto det. Her måtte jeg google det rare ordet «pekoral», slik at jeg virkelig kunne få ta inn alle nyanser i den svenske fornærmelsen. Jeg fant svaret i en nettordbok: «Verk, oftast konstnärligt, som är oavsiktligt komiskt på grund av bristande litterär förmåga hos författaren eller av att verkets stil inte passar innehållet».
Nå kjente jeg at pulsen steg, at jeg begynte å svette under luggen, at jeg var i ferd med å bli skikkelig «adrenalinsint», som kronprinsen en gang sa det til Mette-Marit. «Oavsiktlig komiskt» hørtes ikke bra ut. Og det ble verre: «Det låter ungefär som att en elevrådsordförande på mellanstadiet försöker skriva funk. Ett Las Vegas-nummer för sandlådan». Kommentaren nærmet seg sin avslutning slik: «Eftersom gudarna måste vara helt «shubaduba-hey», har Rybak de näst lägsta vinnaroddsen hos spelbolagen».
«Shubaduba-hey»?! Jeg skal gi deg «shubaduba-hey», din dumme svenske! Altså, hvorfor må du alltid være så ekkel, storebror Sverige? Nå er det like før jeg sladrer til mamma. Shubaduba-hey sjøl!