16-03-2015

Metadondebatt på avveier

NRK viste tirsdag Brennpunktdokumentaren «Den siste dose» om legemiddelassistert rehabilitering (LAR).

Brennpunkt fulgte Siri Getz Sollie som trapper seg ned på metadon, for å slutte. Imens Siri kjemper et av sitt livs tøffeste kamper, bruker hun mye krefter på å hjelpe andre som har problemer med LAR-apparatet.

Henteordningene, urinprøvetakingen og den snevre muligheten for brukermedvirkning i LAR tegner et ganske annet bilde av LAR-pasienter enn slike ressurssterke, ansvarsfulle og verdige mennesker som Brennpunkt belyste.

Dagsnytt atten bød på debatt dagen etter. Med LARs nestor, professor emeritus Helge Waal, leder i Stortingets Helse- og omsorgskomité Kari Kjønaas Kjos (FrP) og Kristelig Folkepartis Olaug Bollestad.

Kjos sier Brennpunktdokumentaren viste at mytene om at LAR har spilt fallitt ikke stemmer. LAR redder liv og gir mange et godt liv. Begge stortingspolitikerne etterlyser R’en i LAR og ønsker på plass et system for å hjelpe ikke bare med medisin, men også til å slutte med medisin.

Kjos sier målsetningen må være at LAR-pasientene får det de selv opplever som et godt liv, men det fremstår slik at medisinfrihet er viktigst når hun sier at varslet opptrappingsplan skal føre til at det kommer på plass et system til å hjelpe flere ut av LAR.

Ifølge Kjos eksisterer knapt muligheter til å komme ut av LAR med nedtrappingsbistand. Professor Waal gir et annet inntrykk. Han sier rundt 400 slutter i LAR hvert år. Dette gjelder også de som går tilbake til heroin, det er likevel mange nok til å illustrere at det generelt sett ikke er så vanskelig å få bistand og støtte til å bli medisinfri.

Til tross for at overdosefaren da øker betraktelig.

Waal påpeker også at det er vanskelig å komme inn i LAR. Man må dokumentere at man er avhengig av opiater, gjennom gode kontrollsystemer.

Kritikken mot manglende R i LAR er eldre enn LAR selv, ihvertfall som landsdekkende tilbud. Tradisjonelt har den kommet med krav om høyere terskel inn og lavere terskel ut. Kritikken oppsto blant motstanderne mot bruk av avhengighetsmedisin, de som anser slikt som å ha gitt opp kampen for å bli rusfri.

Legemiddelassistansen ble landsdekkende først i 1998. Etter flere år med debatt og deretter forsøksordninger. Den øvrige delen av behandlingsapparatet, den sosialfaglige, har derimot bestått siden slutten av sekstitallet. Siden kort etter at kriminaliseringen tiltok. Noe som forsterket behovene for bistand blant alternative rusmiddelbrukere. Det oppsto behandlingsinstitusjoner og etterhvert rehabiliteringsklinikker og poliklinikker.

R’en i LAR er, i tillegg til generelle velferdsgoder, alle spesialtilbudene for de under rehabilitering. Derfor er det et paradoks når politikere i posisjon protesterer mot manglende R i LAR. De sitter selv med ansvaret. Det blir som å ta fram våpen, sikte på legemiddelassistansen, trekke av og skyte seg selv i foten.

Rehabiliteringen er de fleste enige i at bør styrkes og varieres. For både medisinerte og andre. Likevel er ikke bildet enkelt. Både rusbehandling og rehabilitering innebærer oftest institusjonalisering og annet som skaper sterk sosial tilknytning til andre brukere og de som jobber der.

Det er ikke et mål i seg selv at noen skal bli i rehabilitering. Tvert imot, tilknytningene bør helst skje utenfor. Man skal stå på egne bein. Rehabilitering er gjenopprettelse av verdighet i livet. Verdighet oppnår man ved trygghet og uavhengighet. Og av å oppleve tilhørighet. Rehabilitering er i praksis re-integrering og ja det er en stor utfordring.

Særlig er det utfordrende i de land med mest kriminalisering, nulltoleranse og kamp for «rusfrihet». Som eksempelvis Norge. Her er stoffbruk og særlig problembruk svært stigmatiserende og skambelagt. Straffeforfølgningen av alternative rusmiddelbrukere bidrar til at rehabiliteringsmulighetene egentlig blir ganske små.

De som har hatt rusproblemer sliter ofte med jobb, bolig, familie- og vennekontakt. Rusproblemene er ofte relevante på listen over årsaker til den elendige situasjonen. På den listen hører kriminaliseringen til uansett. Rehabilitering er i praksis stort sett å gjenopprette de skader man får som følge av å ha vært en kriminalisert rusavhengig.

En fikk aldri tilgang på rene varer under trygge forhold. Fordbudet tvinger avhengige til å kjøpe sin medisin av kriminelle miljøer under omstendigheter med høy fare for død, virussmitte og skader. En blir svakere på boligmarkedet, arbeidsmarkedet og på det sosiale marked desto lengre kriminelt rulleblad.

LAR-apparatet oppsto som de fleste nye tilbud på rusfeltet. Først noen års debatt, deretter spede forsøksordninger og til slutt landsdekkende tilbud. Slik foregår prosessen når LAR skal endres også.

Etter flere års debatt om bedre tilgang på medisinene også utenfor LAR, er det nå etablert særskilte storbytiltak i Oslo, Bergen og Trondheim. Der deles daglig ut avhengighetsmedisin utenfor LAR.

En av motforestillingene mot heroinassistert rehabilitering var nettopp at det ville blitt urettferdig med slike tilbud bare i storbyene. Siden det finnes heroinavhengige landet rundt. Men når de benytter en mindre kontroversiell avhengighetsmedisin på lavterskelsentrene, da er det ingen som bryr seg om sånt.

I erkjennelsen av at det trengs lavterskelsentre for legemiddelassistert stabilisering i Oslo, Bergen og Trondheim utover LAR så bør det nå vurderes om ikke LAR-apparatet bør kunne takle begge deler.

De forskjellig stilte pasientene bør da likestilles! Uavhengig av behov for stabilisering eller for rehabilitering. Uten moralisme. Slik at de som trenger stabilisering får særlig oppfølging, det er motsatt i dag, og slik at de som trenger rehabilitering får slippe noen av de kostbare kontrolltiltakene og henteordningene.

LAR tilbyr både metadon, Subutex og Suboxone, men ved legemiddelassistert stabilisering på lavterskelsentre tilbys kun Suboxone.

Ofte er det vanskeligere å konvertere fra heroin til Suboxone enn til metadon. Derfor er det gjeldende medisintilbudet i dag paradoksalt administrert. De fleste problemene vi i Foreningen for human narkotikapolitikk kontaktes for handler om å komme inn i og tilpasse seg LAR.

Særlig sliter de med å få det medikamentet de mener de fungerer best på. Og/eller med forståelse for fortsatt bruk av andre stoffer eller medisiner. Hvilket særlig forekommer blant de i LAR som ikke får den medisinen de egentlig trenger.

I langt sjeldnere grad kontaktes vi grunnet manglende R i LAR eller manglende mulighet til å komme seg ut av medisinavhengigheten. Selv om det også selvsagt forekommer.

Land som Portugal og Nederland har lavterskelsentre der heroinavhengige kan få metadon på dagen. Og storbytiltak med metadonbusser i belastede områder. I disse landene dør under 25 mennesker av overdose hvert år. I Norge er tallet på rundt 250. Jeg er ikke i tvil om hva jeg ville brukt de fleste opptrappingsmidlene på.

Arild Knutsen, leder i
Foreningen for human narkotikapolitikk


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!