Debatt

Merkel på vrien partnerjakt

De tyske sosialdemokratene ønsker å forlate Angela Merkels koalisjon. Nå må hun forene ild og vann – danne ny regjering med Fridemokratene og De Grønne.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Sosialdemokratene, SPD, og de konservative Unionspartiene CDU og CSU er valgets store tapere. Merkel fortsetter som forbundskansler, men må finne nye partnere. Verken hos De Grønne eller hos Fridemokratene, FDP, er det noen stor entusiasme for å kaste seg inn i Merkels favntak, som kan være kvelende. Sist FDP satt i regjering, fra 2009 til 2013, endte det med at partiet falt ut av Forbundsdagen. «Vi lar oss ikke presse inn i en koalisjon», var partileder Christian Lindners første reaksjon da valgresultatet forelå. Avstanden mellom De Grønne miljøaktivistene med absolutte krav på klimaområdet og det liberale næringslivspartiet FDP er også meget stor. De er til og med blitt kalt politiske erkefiender.

At også kristeligdemokratenes bayerske søsterparti CSU gjorde sitt dårligste valg siden 1949, kompliserer situasjonen ytterligere for Angela Merkel. Det glemmes ofte at hun også må forhandle med dem. For å vinne velgerne tilbake, vil CSU kreve en langt mer høyreorientert politikk. «Vi har latt vår høyre flanke være åpen, den åpningen vil vi stenge», sa partileder Horst Seehofer.

For første gang i Forbundsrepublikkens historie rykker et ytterliggående høyreparti inn i Forbundsdagen. Med AfD har hatet kommet inn i tysk politikk. For partiets tilhengere var det under valgkampen viktigere å ødelegge for andre med plystrepiper og øredøvende brøling, enn å fremme sine egne saker. Dette var systematiske aksjoner organisert av partiet. Blant de nye parlamentarikerne er det mange som har utmerket seg med høyreradikale og rasistiske utspill. Til dels også med forståelse for nazitidens forbrytelser. «Vi har rett til å være stolte over innsatsen til tyske soldater i to verdenskriger», har partiets førstekandidat Alexander Gauland uttalt.

Partiet er splittet. Fra moderate politikere som vil gjøre AfD til et normalt parti til høyre for CDU, til rendyrkede nasjonalsjåvinister, rasister og tilnærmet nazister. De vil bruke enhver anledning til å demonstrere sin avsky mot resten av Forbundsdagens medlemmer. «Vi skal jage Merkel, vi skal jage alle», sa Gauland valgkvelden. Spriket i AfD er så stort at en splittelse skjedde allerede dagen etter valget. Partileder Frauke Petry vil ikke være del av AfDs fraksjon. Kommer det ytterligere avskalling, tyder alt på at det er den moderate fløyen som blir presset ut.

Det letes etter forklaringer på hvordan det kunne gå så galt. En forklaring er mangelen på en sterk og troverdig opposisjon når de to store partiene sitter sammen i regjering. Mange har følt at ingen ivaretar deres interesser. AfD har systematisk spilt på hat og på frykt. Frykt for terror, for islamister, for kriminalitet og ikke minst for enda flere flyktninger. Tyskland går godt økonomisk. Eksportinntektene er rekordhøye. Arbeidsløsheten er rekordlav. Men bak tallene skjuler det seg mye deltidsarbeid, usikre vikariater og lønninger så lave at folk må få sosialhjelp for å klare seg. Usikkerhet og fremtidsfrykt gagner partier som AfD. Men tross alt: 87 prosent stemte ikke på dem.

Merkels storkoalisjon må fortsette inntil videre, selv om SPD er fast bestemt på å gå i opposisjon. Unionspartiene og SPD har fortsatt flertall. Men storkoalisjon vil være selvmord. SPD må likevel avvente Merkels regjeringsforhandlinger. Det kan ta tid. Etter valget i 2013 ble det forhandlet i flere måneder. Med en oppslutning på så vidt over 20 prosent må SPD starte helt fra bunnen og bygge opp partiet på ny. Partileder Martin Schulz benekter at han har planer om å trekke seg. Men alt er usikkert. Etter at Willy Brandt gikk av som partileder i 1987, har lederskiftene kommet tett. SPD er definitivt ingen søndagsskole.

Den som kan få anledning til å prøve seg, er 47 år gamle Andrea Nahles. Hun blir i så fall SPDs første kvinnelige leder. Hun er nå arbeids- og sosialminister, har gjort en meget god jobb og har fått presset igjennom er rekke av SPDs hjertesaker. Schulz ønsker selv ikke å overta som SPDs fraksjonsleder i Forbundsdagen. Det kan åpne for Nahles som leder av den nå så viktige opposisjonen. Men hun kjemper mot en tysk mannssjåvinisme som er betydelig. Det har ikke manglet på nedsettende karakteristikker. Der en mann sies å ha gjennomføringskraft, er Nahles kalt kjeftesmelle. Hennes utvilsomme dyktighet er likevel et aktivum SPD vanskelig kan gi avkall på i dagens situasjon.

Angela Merkel går løs på sin fjerde periode som tysk forbundskansler. Det gjorde også Konrad Adenauer i 1961 og Helmut Kohl i 1994. Det ble definitivt ikke noen suksess for noen av dem. Begge burde ha gitt seg mens leken var god. Men Merkel er en fremragende strateg. Søker mot sentrum og skyr konflikter. Men hun kan også plutselig slå til med omstridte beslutninger som nedbygging av kjernekraft, avskaffelse av verneplikt og ekteskap for likekjønnede. Noe alternativ til Angela Merkel finnes ikke. Hun har brutalt feid til side alle som har utfordret til hennes allmakt i CDU.

Men først skal det forhandles. Alle må sluke kameler, og de er store. Kanskje får Tyskland en ny regjering før jula ringes inn.

Mer fra: Debatt