Idrettsbevegelsen og arbeiderbevegelsen er to av de aller viktigste brede folkebevegelsene i Norge. På hvert sitt felt har de samlet tusenvis av mennesker om å jobbe mot felles mål. De har i stor grad vært bygd på helt vanlige folks engasjement og frivillige innsats. Enten det dreier seg om å bruke kvelder og netter på å lese papirer for et kommunestyre, å stå på stand i helgene, å stille på dugnad for håndballaget eller å selge lodd for friidrettsgruppa.
Nå rystes begge disse bevegelsene av voldsomme skandaler. Selv om avsløringene av Trond Giskes pågående og ubehagelige oppførsel overfor unge folk som ikke ønsker hans seksuelle oppmerksomhet, og idrettstoppenes elleville pengebruk er forskjellige på mange vis, har de ett viktig fellestrekk: Sånt skjer i lukkede rom, der man ikke trenger å tenke på om det man driver med tåler offentlighetens lys. Av den enkle grunn at man har til hensikt å operere i mørke. Etikk erstattes av taktikk. Det viktigste er ikke hva man gjør, men at man greier å holde det skjult for andre.
Avsløringene av Giske kommer mest sannsynlig til å føre til hans fall. Det er et spørsmål om tid. Går det riktig ille, kan han komme til å dra flere andre med seg. I idretten har tidligere generalsekretær Inge Andresen allerede gått av. Idrettspresident Tom Tvedt nekter å trekke seg.
Det er både trist og provoserende å se hvordan Giske og Tvedt klamrer seg til posisjoner de ikke fortjener tillit til å ha. At de selv ikke forstår at de nok en gang demonstrerer hvordan de setter seg selv og sine egne behov foran bevegelsene de har bedt om tillit til å lede. Enten de behovene dreier seg om sex, alkohol, grenseløs pengebruk eller makt.
I disse dagene rundt solsnu ser det endelig ut til at lyset begynner å trenge inn. Idrettens iherdige og krakilske forsøk på å holde toppenes pengebruk hemmelig har ikke lykkes. Takket være et kontinuerlig press, i særdeleshet fra VG, har journalister nå fått innsyn i reiseregninger, fakturaer og kvitteringer i til sammen tre innsynsrunder. Norges idrettsforbund har hele veien slept beina etter seg og nektet å åpne opp. Da de til slutt måtte gi seg, skjønner man jo hvorfor. Det er enkelt å se hva de har vært så redde for: Eksponeringen av egen grådighet og total mangel på magemål.
Les flere kommentarer fra Hege Ulstein her
Én ting er at en leder som tjener halvannen million kroner i året ikke klarer å svare på epost eller å sette ord på sine egne tanker og vurderinger slik at han kan skrive en kronikk til avisen. Til dette har Norges idrettsforbund kjøpt inn hjelp fra PR-byrået First House. I alt har byrået fått ti millioner kroner for sine tjenester, både knyttet til det feilslåtte forsøket på å få OL 2022 til Oslo, og andre saker. Det er selvsagt fullt mulig at First House selv mener de kan selge godt gangsyn og solid vurderingsevne, men det er lite som tyder på at de egentlig er i besittelse av det. Daværende First House-rådgiver Sylvi Listhaug fikk betalt for å påvirke Frp å si ja til det de var imot: nemlig OL i 2022. Samtidig satt hun i partiets sentralstyre. Hvilken av sine to herrer hun var tjener for og hvilken hun bare var øyentjener for, er helt umulig å vite.
Både Listhaug og First House har fullstendig avvist å vise fram kundelistene hennes helt siden hun startet som statsråd. Den skandaløse dobbeltrollen hun har hatt i denne saken er en god pekepinn om hvorfor. Det er i det hele tatt aldri et godt tegn at folk med makt er livredde for å bli sett i kortene.
Dokumentene fra Norges idrettsforbund viser blant annet at det er blitt spandert 75 flasker vin og 22 grappa på idrettstopper, ektefeller og politikere én kveld på restaurant Il Baretto i London. To dager senere er det på’n igjen på samme restaurant. Da vanker det 40 flasker vin, 23 grappa og to whisky. Til sammen ble det drukket og spist for 240.000 på denne restauranten. I Oslo er det brukt tusenvis av kroner på dyre viner og fisefin mat til idrettstoppene på flere av byens mest kostbare restauranter. De råflotte besøkene framstår ikke som enkelte utskeielser, men som en vedvarende ukultur.
Når det gjelder Trond Giskes ugjerninger i Ap, stiller det seg litt annerledes. Det er faktisk et poeng at de som er utsatt for hans ubehagelige oppførsel har et legitimt krav på anonymitet og beskyttelse. De må selv få lov til å definere hva slags belastninger de eventuelt vil ta ut over det Giske og Ap allerede har påført dem. Men Aps ledelse er nødt til å være helt tydelige på at det er hensynet til ofrene, og ikke til Giske, som gjør at så lite informasjon kommer ut. Det er ikke særlig overbevisende at Giske selv får lov til å komme med sin versjon av en sak det opplyses så lite om, mens den andre parten er helt stille.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Jula markerer at det går mot lysere tider. La oss håpe at det ikke bare gjelder astronomiske forhold, men innen politiske og organisatoriske også.