Infostøtten var i utgangspunktet et underlig fenomen og et bidrag til å skape et perfekt selvoppholdende system: Staten finansierte bistand, implementert delvis selv og delvis av frivillige organisasjoner, men samtidig finansierte den informasjonsvirksomhet drevet av mange av de samme frivillige organisasjonene som skulle bidra til å opprettholde støtte i befolkningen for den samme bistanden. Senere ble formålet endret til å skape engasjement og kritisk debatt. Men selv om formålet ikke lenger er uttalt å sikre støtte for bistand, så bidrar den konstruktive kritikken også til en stadig etterspørsel etter norsk engasjement i nye tema og større oppmerksomhet omkring bistand, noe som igjen i mange tilfeller kan genere støtte.
Det kan derfor være lett å latterliggjøre informasjonsstøtten og når regjeringen nå foreslår å kutte den med en tredjedel ligger det vel en tanke bak om at dette er unødvendige penger, brukt i Norge av organisasjoner som meler sin egen kake og til formål som på ingen måter hjelper verdens trengende.
Det er imidlertid et stort feilgrep, av minst to årsaker. Vi lever i en verden som i stadig større grad henger sammen. Hva vi gjør får konsekvenser langt borte og vise versa. Samtidig er Brundtland-rapportens ord at «Kloden er én, men verden er det ikke» like sanne i dag som for 20 år siden, og informasjonen vi får om det som skjer i land utenfor de vanlige medienes interessesfære er ufullstendig og skjev. Virkelighetene som journalister i mainstream mediene formidler blir nødvendigvis oppstykket og preget av hva som selger – innad i redaksjoner og til lesere, og den er filtrert av store nyhetsbyråer. Samtidig lever vi i en verden som er stappfull av påvirkningsagenter i inn- og utland – inkludert private selskaper, PR-byråer og politisk orienterte tankesmier hvorav de færreste har til hensikt å få frem historier fra eller synpunkter til verdens mindre privilegerte. Man trenger motvekt og motrøster, og man trenger motrøster som har forankring i et bredere sivilt samfunn. Informasjonsstøtten bidrar til publisering av en rekke magasiner og nettartikler som gir andre perspektiver på virkeligheten i den fattige delen av verden og hvordan deres virkelighet henger sammen med vår. Med informasjonstøtten inviterer organisasjoner samarbeidspartnere fra sør til å komme frem med sine synspunkter, om det er studentorganisasjoner, fattige småbønder eller fagforeninger. Deres synspunkter gir heller ikke hele bildet, men informasjonesstøtten bidrar til at vi får høre alternative røster. Den gis til et mangfold av organisasjoner og gir oss en demokratisk offentlighet og nødvendige korreks til de dominerende bildene som presenteres for oss.
For det andre er mye av informasjonsstøtten rettet mot barn og unge, og den skaper et engasjement for saker utenfor vår lille, privilegerte boble som er helt nødvendig om vi skal skape morgendagens ledere som kan håndtere alle de sentrale globale utfordringene i fremtiden. Da jeg gikk på barneskole i utkanten av Kristiansand på 1980-tallet var informasjon om Afrika begrenset til årlige besøk av misjonærer. De var alltid fra Karmøy og hadde alltid vært i Kamerun og hadde alltid med seg noen rare greier fra medisinmannen i landsbyen til skrekk og advarsel for den som ikke lot seg omvende. Den informasjonen skolelever blir presentert for i dag om Afrika, Asia og Latin-Amerika er av en helt annen kvalitet. Den fokuserer i langt større grad på egne valg, inkludert forbruksmønstre, innvirker på forhold til fattige land og hvordan man selv kan være med på å skape mer rettferdige globale økonomiske, sosiale og miljøforhold. En viktig faktor i den endringen har vært informasjonsstøtten som har vært gitt til ungdomsorganisasjoner som evner å gjøre informasjonen relevant og engasjerende for unge.
Som forsker er jeg slett ikke alltid enig i perspektivene som de frivillige organisasjonene formidler ved hjelp av infostøtten. Ordningen med informasjonsstøtten bør som alle andre offentlige støtteordninger gjennomgås kritisk for å sikre at pengene brukes til det de skal, og at kvaliteten i informasjonen som formidles opprettholdes. Men organisasjonene åpner for debatt om temaer som ingen ellers ville tatt fatt i og gir derfor også en mulighet for at forskernes perspektiver kommer frem. Uten den vil vår offentlighet være fattigere og mindre demokratisk.