Mens vi venter på samhandlingsreformen

I løpet av noen få uker trer en av de mest omfattende reformer for Kommune-Norge i kraft. Samhandlingsreformens innhold har vært debattert lenge, høringsuttalelser er gitt og nå står gjennomføringen for døren. Det er et paradoks at en så omfattende reform er så dårlig forberedt, hastes gjennom og uten fullfinansiering. Byrådet mener regjeringen burde sette av bedre tid til å forberede reformen slik at rammebetingelsene var bedre klarlagt i forkant. Fortsatt er mye ikke bestemt eller overlatt til forskrifter som ennå ikke er utarbeidet. Oslo er imidlertid en stor kommune med de beste forutsetningene for å lykkes. Oslo har tidligere hatt ansvaret for spesialisthelsetjenesten og samarbeid mellom stat og kommune har foregått i flere år og i ulike former.

Oslo har tidligere tatt grep som vil bidra til å lykkes. Og i denne prosessen er flere skisser til samhandlingsprosjekter løftet fram, som helsegrep for eldre, styrking av skolehelsetjenesten i videregående skole og sammenhengende bo- og omsorgskjede for personer med psykiske lidelser i bydelene. Vi har initiert botilbud for personer med psykiske lidelser og rus, et prosjekt som retter seg mot gravide og rus og en felles institusjon barnevern/barne- og ungdomspsykiatri for å nevne noe. I tillegg er det en rekke lokale samarbeidsprosjekter ute i bydelene. Per i dag råder det imidlertid usikkerhet knyttet til selve finansieringen av reformen. Reformens utgangspunkt kan ikke være at staten skal «rydde senger», men at pasientene får best mulig behandling og oppfølging av de som er best skikket til å gjøre det.

Samtidig som vi forbereder oss på reformen, pågår det også en omstilling av sykehusene i Oslo-området. Jeg skal ikke gå langt inn i den debatten her, men per i dag er jeg ikke trygg på at pasientene ivaretas på beste måte i denne prosessen. En av årsakene er signalene om store kutt i tilbudene innen rus og psykiatri, fagområder som ikke omfattes av samhandlingsreformen før om flere år. Det kan i så fall bety – frykter jeg – at den ressursoverføring som samhandlingsreformen forutsetter – av personell og kompetanse – ikke er tilgjengelig for kommunene når den delen av reformen starter.

Det er mye regjeringen nå må avklare. Finansiering, lov- og regelverk, IKT-systemer og bedre informasjonsflyt må på plass. Det kan heller ikke være slik at all definisjonsmakt skal ligge i staten. Det blir det i så fall dårlig samhandling av. Byrådet skal imidlertid gjøre det vi kan for at samhandlingsreformen skal lykkes.