Debatt

Menneskerettigheter under press

Er vi i ferd med å oppleve at man kaster vrak på menneskerettighetsregimet?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Innlegget er skrevet i samarbeid med Asbjørn Eide, emeritus, og Jan E. Helgesen, førsteamanuensis

Skepsisen mot internasjonale retts- og kontrollmekanismer hvis hensikt er å sikre oss alle grunnleggende rettigheter, basert på internasjonal konsensus, er tiltakende. Bakom lurer både isolasjonistiske og nasjonalistiske strømninger, samt en folkelig protest det er all grunn til å ta på alvor.

I disse dager er det 30 år siden Norsk senter for menneskerettigheter ble etablert, som et knutepunkt både for forskning og operativt engasjement innen menneskerettighetsfeltet. Åremålet innbyr til refleksjon, ettersom nettopp de siste 30 årene omfatter både triumfer og tilbakeslag for det internasjonale rettighetsregimet.

Vi er i dag i en situasjon hvor i alle fall de sivile og politiske rettighetene synes uangripelige i vår del av verden, uten at de dermed har fått universell gjennomslagskraft. Samtidig har vi sett at de økonomiske og sosiale rettighetene har vært, og er under stadig press, også i Europa etter finanskrisen fra 2008 og utover.

Og de seneste årene har i stadig økende intensitet utsatt oss for nye utfordringer – knyttet til omfattende migrasjon, til integrasjon og interaksjon mellom ulike folkegrupper og til forekomsten av stadig nye minoriteter og problemstillinger knyttet til vårt felles miljø. I sum bidrar disse utfordringene til at det stadig stilles spørsmål ved gyldigheten av våre rettigheter.

Dette er utfordringer som er globale. Dette er også utfordringer som må møtes globalt, den nasjonale målestokken er for liten. Utfordringene krever vilje hos statene til å inngå nye forpliktelser, samt velfungerende retts- og kontrollmekanismer, nasjonalt så vel som internasjonalt.

Disse og andre utfordringer krever fortsatt forskning og kunnskapsbasert handling. Det er her institusjoner som årets 30-åring, det universitetstilknyttede Norsk senter for menneskerettigheter, har sin besøkelsestid. Som del av Universitetet i Oslo, med et omfattende internasjonalt nettverk, setter senteret fokus på vår egen samtids helt spesielle utfordringer.

Etter barbariet under 2. verdenskrig var det i 1945 (grunnleggelsen av FN) og i 1948 (Verdenserklæringen om menneskerettigheter) ikke vanskelig å få til bred oppslutning i vestlige land om grunnleggende menneskerettigheter. Utover 1950-og 60-årene bidro både Verdenserklæringen, og senere også de ulike menneskerettighetskonvensjonene til å tydeliggjøre forskjellen mellom ulike regimer, oftest langs øst/vest-aksen.

Berlinmurens fall i 1989 står i ettertid som det punkt i historien da vesteuropeiske demokratier triumferte, og med dem de fleste av de internasjonale konvensjonene vi generelt benevner som «menneskerettighetene». Utover 1990-tallet sto nyetablerte og reformerte stater nærmest i kø for å inkorporere rettighetene i egen grunnlov og øvrig lovgivning. Iveren og entusiasmen var påtakelig, om enn ikke alltid like godt forankret blant folk flest. Tilnærmingen var typisk ovenfra og ned, få spurte seg selv eller andre om det egentlig var reell dekning for alle de idealistiske reformene.

Globaliseringens vrangsider – et frihandelsregime koblet med migrasjon i en hittil ukjent styrke, der rettferdighet og rettigheter ikke har stått øverst på noens dagsorden, skaper usikkerhet og frustrasjon.

Ekstreme løsninger, det være seg nasjonalisme, isolasjonisme eller religiøs fanatisme er blitt populære, og med dem følger normalt både vold og bredere konflikter. Det er skummelt, fordi ringen kan synes å være sluttet: Hele ideen med FN-pakten og med Verdenserklæringen var å etablere en internasjonalt anerkjent motmakt mot nettopp nasjonalisme, isolasjonisme og fanatisme.

Minnet om to verdenskriger er ferskt, det samme var ideen om hva som hadde forårsaket dem. Er vi nå i ferd med å oppleve en tilstand der man kaster vrak på menneskerettighetsregimet for å fremme holdninger som nettopp dette regimet skulle utrydde?

Vi burde ha lært at ideen om isolerte nasjoner, eller for den saks skyld grupper, og deres eventuelle overlegenhet over andre tilsvarende enheter, ikke bare er destruktiv. Den er også utidsmessig.

En verdensorden basert på konsolidering av og de enkelte staters suverene rettigheter vil etter alt å dømme måtte erstattes av en ny orden, der de samme statenes forpliktelser overfor andre stater vil komme i forgrunnen. Turisme, terrorisme, flyktninger, e-poster, epidemier, internett, handel og CO2-utslipp understreker at vi for lengst er ute av den isolerte nasjonalstatens univers.

Vi er altså fortsatt ved utgangspunktet fra 1948: Et internasjonalt system av rettigheter, med kontroll- og overvåkingsmekanismer som bidrar til at rettighetene blir respektert og håndhevet. Det som innledningsvis kunne fortone seg som et forhold mellom individ og nasjonalstat, er for lengst utvidet til å omfatte vårt felles globale samfunn. I en slik situasjon må nasjonale lovgivere og dommere akseptere nødvendigheten av å inngå i større enheter. Ikke fordi vi nødvendigvis bør kaste vrak på nasjonal selvråderett, men fordi problemene som skal løses overskrider nasjonale grenser. Det samme gjør hensynet til enkeltmenneskets rettigheter.

Det har vært innvendt, med rette, at flere av menneskerettighetskonvensjonene fra 1950-og 60-årene oppleves som utidsmessige. Det er ikke vanskelig å forstå disse innvendingene. Vår egen grunnlovsreform fra 2014, der menneskerettighetene fikk en sentral plass, har også mangler når vi tenker på de aller nyeste utfordringene vi står overfor.

Menneskerettighetskonvensjonene som fulgte i tiårene etter andre verdenskrig ble skapt ut fra gitte historiske og geopolitiske forutsetninger som nødvendigvis alltid vil være under endring. Det betyr ikke nødvendigvis at tankene, og målsettingene bak konvensjonene, mister gyldighet. Det betyr først og fremst at den gamle sannheten om at menneskerettighetene aldri vinnes fullt og helt, men at man må kjempe for dem om og om igjen, har full gyldighet.

Mer fra: Debatt