Utviklingshemmedes menneskerettigheter er utsatt, skriver kronikkforfatteren.

Utviklingshemmedes menneskerettigheter er utsatt, skriver kronikkforfatteren.

Vis bildetekst
Foto: TATIANA DYUVBANOVA/ISTOCK:COM

Menneskerettighetene til utviklingshemmede er utfordret

Personer med utviklingshemming må fortsatt være en sentral målgruppe for vernepleiere, mener førstelektor ved Høgskolen i Østfold.

Vernepleierutdanningen ble opprettet med utgangspunkt i behovet for kvalifisert personale i tjenester for personer med utviklingshemming. Direktør ved Emma Hjorths hjem, overlege Ole. B. Munch, så på 50-tallet behov for et personale som ikke kun hadde medisinsk kunnskap, men også kompetanse når det gjaldt opplæring, og spesielt i forhold til denne målgruppen.

Men i arbeidet med å lage nye retningslinjer for vernepleierutdanningen som skal gjelde fra 2020, går diskusjonen på om personer med utviklingshemming fortsatt skal spesifiseres som et formål for utdanningen. Dokumenterte brudd på menneskerettighetene til de med utviklingshemming fører til at jeg vil hevde at vernepleiere fortsatt har et særskilt ansvar for å være pådrivere i en kamp for deres rettigheter.

Vernepleierne har et særskilt ansvar

Dagens realitet er at menneskerettighetene til personer med utviklingshemming er så utfordret, at det i seg selv begrunner at vi vernepleiere fortsatt må ha et spesielt ansvar for gruppen. Vi må sette vår kompetanse og vår kraft inn på en bedring av deres livsbetingelser og menneskerettigheter.

Vernepleierutdanningen har opp igjennom årene vært gjennom flere endringer, og tematikken om målgruppe har vært diskutert ved tidligere revisjoner. I den sentrale rammeplanen for utdanningene fra 2005, spesifiseres fortsatt personer med utviklingshemming som en sentral målgruppe.

I 2017 ble det satt i gang et arbeid med å utvikle nye nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS), med programgrupper for den enkelte profesjon. Forslaget til retningslinjer ble sendt ut til høring våren 2018. På bakgrunn av diskusjonen om utviklingshemmede fortsatt skal være en sentral målgruppe, spørres det i høringsbrevet om det skal være definert en målgruppe i utdanningens formål.

Fortsatt svikt og avvik i omsorgen

Da ansvaret for omsorgen til de med utviklingshemming gjennom Ansvarsreformen i 1991 ble overført fra fylkeskommunen til kommunene, ble institusjonene nedlagt og kommunale tilbud ble opprettet. Hensikten med reformen var å skape bedre livsbetingelser og bedret livskvalitet.

I dag ser vi at det fortsatt er svikt på sentrale områder som for eksempel selvbestemmelse og rettigheter, helsehjelp, bolig, fritid, skolegang og arbeid, ifølge regjeringens egen offentlige utredning om rettighetene til personer med utviklingshemming. Det avdekkes også store avvik i omsorgen for personer med utviklingshemming i flertallet av de kommunene som ble undersøkt av Statens helsetilsyns i ett landsomfattende tilsyn i 2016. Dette er et viktig bakteppe i diskusjonen om det «er på tide» å fjerne vernepleieres spesifikke ansvar for personer med utviklingshemming.

Dokumentasjon på dagens situasjon er tydelig, så hva er argumentet for at det nå er riktig tidspunkt for å endre dette? Hva har hendt siden rammeplanen fra 2005, som kan begrunne en endring?

Hva mener høgskoler og universitet om målgruppediskusjonen?

Som nevnt ble det i høringen stilt et spesifikt spørsmål vedrørende målgruppe. Det er ti utdanningsinstitusjoner som har svart på dette spørsmålet, og svarene er ikke entydige. Institusjonene deler seg relativt likt mellom ja, nei og vet ikke. Det er interessant at noen som svarer nei til en spesifisering i formålet, likevel sier at personer med utviklingshemming fortsatt skal være en sentral målgruppe, eller at det må komme tydelig inn i læringsutbyttene, som er de mål som settes for utdanningen. Et av argumentene mot å spesifisere utviklingshemmede som målgruppe er blant annet at det er stigmatiserende og diskriminerende å nevne dem spesifikt.

Trumfer stigmatiseringskortet alt? Hva med en forringet status som mulig konsekvens?

Faren for stigmatisering og diskriminering ved å legge vekt på utviklingshemmede i formålet må selvsagt ikke underkommuniseres. Det er viktige verdier for vernepleiere å beskytte andre mot stigmatisering og diskriminering. Men det er etter mitt syn andre verdier som i dagens situasjon oppveier denne faren, nettopp faren for tap av status og oppmerksomhet.

Vi som har jobbet en stund i vernepleierutdanninger har erfart at svært mange studenter, ja overraskende mange, trekker fram andre grupper når de blir spurt hva de skal jobbe med.

Hvorfor har det blitt slik? Det har vi selvsagt ikke hele forklaringen på, men det er rimelig å anta at den manglende status personer med utviklingshemming har i samfunnet ellers, også blir med i tenkningen inn i høgskoler og universitet.

Samtidig vet vi at flertallet av vernepleiere jobber for og sammen med personer med utviklingshemming på ulike arenaer. For meg blir det naturlig å spørre hvordan vi som ansatte i utdanningen forholder oss til dette?  Er vi som ansatte i utdanningene med på å bidra til en forringet status? Jeg vil legge til at det selvsagt ikke er mulig å spå om framtiden og om det senere vil være aktuelt for vernepleierutdanningen å endre fokus.

Men en ting framstår som helt klart: Dette er ikke riktig tidspunkt for å fjerne personer med utviklingshemming som sentral målgruppe for vernepleiere, betingelsene deres i samfunnet er ikke på et nivå hvor vårt samfunnsoppdrag har blitt mindre viktig. For at dette skal være tydelig, er det nødvendig å spesifisere personer med utviklingshemming som en spesiell målgruppe for utdanningen.

 

 


Nyemeninger meninger felles

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!