Det er noen ord som lett kan parkere en diskusjon. For eksempel formuleringen: «Fagmiljøene mener at ... ». Det gir en egen autoritet. Det er jo fagfolkene, hvem nå enn samlebetegnelsen omfatter, som vet best. De er gjerne tettest på, de har den faglige kompetansen vi andre ikke har.
Fagmiljøer mener naturlig nok ikke alltid det samme. Men av og til ser vi at en stor gruppe fagfolk innen et felt velger å samle seg om en sak de mener er viktig. For eksempel i sykehusstriden i Oslo.
Det begynte nesten å bli litt mye en periode. Henvendelsene til Dagsavisens debattredaksjon om trykking av kronikker fra ulike grupper fagfolk i Oslo universitetssykehus ville ingen ende ta. Overleger som jobber med akuttmedisin, spesialister på mage- og tarmkreft, fagfolk innen barnemedisin: Alle har de vært på trykk i Dagsavisen de siste månedene. Og alle advarer mot å legge ned Ullevål sykehus og sette i gang byggeprosjektet med storsykehus på Gaustad, en tomt som ikke er stor nok til å romme det den må.
En gruppe som roper høyt kan virke større enn den er. Men i sykehusstriden har det vært overveldende mange fagfolk, og organisasjoner som representerer dem, som har tatt i bruk sterke ord. Hvordan det tilsynelatende kan prelle av på landets helseminister, Bent Høie (H), er et mysterium. Det kan nesten virke som om han har valgt å se vekk.
Det betyr ikke at Bent Høie er negativ til medisinske fagmiljøers meninger. Tvert imot. I abortdebatten har han faktisk brukt fagfolk som en grunnstøtte for argumentene sine for å forby selvbestemt fosterreduksjon. Hadde det bare vært dekning for at det faktisk har vært bred støtte fra faglig hold. Som Dagsavisen kunne melde tirsdag, har Den norske legeforening, Norsk Sykepleierforbund, Den norske jordmorforening, Rådet for legeetikk, Statens helsetilsyn og jordmorutdanningen på OsloMet kommet med høringssvar der de sier nei til regjeringens endringer i abortloven. Så mye var den påståtte støtten fra fagmiljøet verdt, altså. Men den sikret Høie et annet argument enn blidgjøring av KrF, da det stormet som verst.
Det er ikke alltid at stemmer fra fagmiljøer skal veie tyngst. Men det er alvorlig å se hvor lett enkelte politikere og partier ser ut til å ta advarsler fra faglig hold når det kan resultere i prestisjenederlag. I sykehusstriden i Oslo er det ikke bare helseministeren som har vendt det døve øret til. Det har også Arbeiderpartiet, eller den delen av partiet som er gitt mandat til å bestemme hva partiet skal mene i Stortinget.
Selv om krefter i Oslo Ap trodde de hadde vunnet en seier for en drøy måned siden, droppet Ap å støtte en utredning av Ullevål. Det ble klart da Stortingets helse- og omsorgskomité tirsdag kom med sin innstilling til forslaget om å kreve en Ullevål-utredning. Ap lar motstanden fra sykehusansatte blåse forbi dem.
Underlig nok gjør også Venstre dette. I februar gikk de hardt ut mot Gaustad-planene, og Venstres landsstyre vedtok at de ville utrede bruk av Ullevål-tomta. Men noe endret seg kanskje? Hørte de «utredning» da flertallet i komiteen bestemte seg for å godta en «belysning»?
Heller ikke Frp har valgt å stemme for forslaget om Ullevål-utredning. Begrunnelsen til Frp er merkelig lesning. De mener at forslaget er «for snevert». Frp er bekymret for mer enn valg av tomt, sier de. Som om det er utelukkende lokalisering som har vært hovedsak i sykehusdebatten. Frp er urolige for om det planlegges sykehusbygg med nok kapasitet, økonomien i utbyggingen og reguleringsrisikoen knytta til Gaustad-tomta. Det er som å lese advarslene fra de mange som har ønsket en Ullevål-utredning.
Tomtevalget er selve grobunnen for skrekkscenariene vi er blitt forespeilet fra fagfolk, fordi begrensningene på Gaustad gir konsekvenser for hvor stort Rikshospitalet kan bygges. Dette henger igjen sammen med bekymringen for både økonomien, effektiviseringen av driften og realismen i Gaustad-prosjektet.
Så hvorfor kunne ikke Frp eller Ap støtte en Ullevål-utredning? Hvorfor tillater de at Gaustad-prosjektet får rulle videre, for så eventuelt å sette foten ned når en lånesøknad skal behandles? Svaret er sikkert ordrikt, om du spør partiene. Men slik det framstår handler det om ett ord: Prestisje. Eller stahet, om du vil. Det er ikke alle som synes det er lett å snu, eller gå over til den andre siden. Eller innrømme at man har tatt feil.
Konsekvensen av politikernes manglende vilje til å gripe inn i sykehusstriden, er at den vil vedvare. Kanskje lenge. Nå har helse- og omsorgskomiteen i Stortinget avgitt en innstilling som er så lite skarp at den ikke ville kunnet skjære fiskepudding. Omtrent alle bekymringene de sykehusansatte har hatt deles av politikerne, visstnok. Men det synes å være et prinsipp at Ullevål-tomta ikke skal utredes seriøst.
De som rammes av dette vil bli pasientene, deg og meg, slik fagfolkene har advart om. Men denne gangen var ikke fagfolk, eller folk, så viktige.