Debatt

Men aldri naivitet

Er Norge egentlig tryggere nå enn 22. juli 2011?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Mer åpenhet. Mer demokrati. Mer humanitet. Men aldri naivitet. Det var ordene statsminister Jens Stoltenberg brukte da han formulerte Norges svar på angrepene 22. juli 2011. I bakspeilet kan vi se at samfunnets bearbeiding av krisen har gått langs fem hovedspor: Rettsstatens oppgjør med gjerningsmannen. Omsorgen for og hjelpen til overlevende ofre og deres pårørende. Oppgjøret med et farlig og destruktivt politisk tankesett. Gjenoppbyggingen av bygningene og stedene som ble ødelagt, samt minnesmerkene over dem som er borte. Opprustningen av beredskapen og sikkerheten som sviktet så fatalt denne dagen.

Ingenting av dette har gått på skinner. Det var heller ikke å vente. Rettsstatens oppgjør med terroristen er over når det kommer til selve straffesaken. Men til uka som kommer, skal narsissisten med det grandiose selvbildet og det forvirrede sinnet nok en gang få lov til å misbruke en norsk rettssal for å gi uttrykk for sine fryktelige meninger. Da kommer anken i saken han har anlagt mot staten opp for Borgarting lagmannsrett, for anledningen flyttet til Skien kretsfengsel.

De fleste ofrene har fått den hjelpen de trenger. Men ikke alle. Meldingene om kommuner som ikke har brukt 22. juli-midlene slik de skulle, var et sjokk. Vi vet at flere ungdommer fikk for lite hjelp for sent, slik at psykiske sår ikke grodde slik de skulle.

Heller ikke oppgjøret med det islamofobe, konspirative og hatefulle tankegodset som inspirerte gjerningsmannen, har vært spesielt vellykket. Tvert imot er det grunnlag for å hevde at dette samfunnssynet har styrket seg, både i Norge og ellers i verden. 22. juli ble ikke den oppvåkningen mange trodde det skulle bli. Vi kan stadig lese innlegg på sosiale medier av typen «jeg støtter ikke handlingene, men …».

Gjenoppbyggingen av de fysiske bygningene, derimot, ser ut til å gå bra. Høyblokka er reddet. Hegnhuset på Utøya er et sterkt og vakkert symbol på at det er mulig å gå framover samtidig som man ser seg tilbake. Den opprivende striden om minnesmerket på Utstranda, derimot, er fryktelig vond.

Hva så med styrkingen av sikkerheten og beredskapen? Man skulle tro at dette er den enkleste oppgaven av dem alle. Å sørge for at sikkerheten blir ivaretatt hører til politikkens absolutte kjerneoppgaver. Som borgere forventer og forlanger vi god ledelse, treffsikre bevilgninger og klok styring på dette feltet. Hovedansvaret for å ordne opp i beredskapssvikten har ligget på Anders Anundsen fra Frp siden 2013. Rett før jul tok Per-Willy Amundsen over.

Nettopp lov og orden-partiet Frp skulle jo kunne håndtere denne utfordringen med såkalt gjennomføringskraft, som de liker å kalle det i den blåblå regjeringen. Anders Anundsen øste raust med ramsalt kritikk over den manglende beredskapen 22. juli da han ledet Kontrollkomiteen i forrige stortingsperiode. Helt siden han tiltrådte har han understreket hvor viktig beredskap er. Sjefen sjøl, Erna Solberg, har ikke vært snauere. Under valgkampen var sikkerhet et stadig tilbakevendende tema. Flere på høyresiden mer enn antydet at Ap hadde sviktet 22. juli. Jens Stoltenberg måtte til Stortinget og beklage, som øverste ansvarlige. Civita-leder Kristin Clemet mente han burde trekke seg og gå av. Erna Solberg slo fast at «ansvar er ikke bare å si at man tar ansvar» og «ansvaret starter på toppen». Da hun tiltrådte, innsatte hun et eget «sikkerhetselement» på Statsministerens kontor.

Det er, med andre ord, all mulig grunn til å forvente at alt er på stell. Problemet er bare at det er det ikke. Rett før jul kom Riksrevisjonens årlige rapport om tilstanden i statsforvaltningen. Den er ferdig behandlet av Kontrollkomiteen, med unntak av ett punkt: Riksrevisjonen slår fast at «verken politiet eller Forsvaret, sammen eller hver for seg, vil være i stand til å utøve tilstrekkelig beskyttelse og sikring av viktige objekter ved en trusselsituasjon». I rapporten står det videre at ingen av de to ansvarlige statsrådene har klart å gi noen fullgod forklaring på hvorfor denne helt sentrale oppgaven fortsatt står uløst, over fem år etter angrepene: «Riksrevisjonen merker seg at statsråden ikke gir fullgod forklaring om årsakene til at arbeidet med objektsikring og grunnsikring ikke er gitt nødvendig prioritet». Dette gjelder både Anundsen og forsvarsminister Ine Eriksen Søreide fra Høyre.

I slutten av januar skal det holdes høring om den manglende objektsikringen. Vi får håpe at Per-Willy Amundsen har funnet ut av problemene og er i stand til å berolige både Kontrollkomiteen og folket han er satt til å beskytte mot farer innen den tid.

På samme måte som i 2011, er dette et lederansvar. Det er hun som utnevnte Anundsen og Amundsen, statsminister Erna Solberg, som til sjuende og sist må stå til ansvar for at sikkerheten ikke er ivaretatt. Som hun selv har sagt det: «Ansvar er tatt når gode løsninger er iverksatt». Etter over tre år er det altså ikke tilfellet for Solberg selv.

Mer fra: Debatt