KrFs tre største politiske interessefelt kan oppsummeres med «Miljø, Medmenneskelighet og Messias»:
• Partiets kamp for å redusere norske og globale klimautslipp har vært ærlig, oppriktig og engasjert.
• Det samme har partiets kamp for de svakeste i samfunnet vært.
• En tredje, viktig sak for KrF har vært spredning av kristendommen.
Derfor har det vært interessant å se KrF velge seg en regjering hvor de får lite av de to første, men mer av det siste. KrF foretrekker i dag en regjering hvor ett av partiene ikke tror på at klimatrusselen er menneskeskapt, hvor begge regjeringspartiene vil hurtigutbygge nordområdene med petroleumsvirksomhet, som legger fram svakere klimamål for Norge enn under de rødgrønne. De støtter en regjering hvor både Høyre og Frp er enige om å kaste ut asylbarn fordi det er det mest lettvinte, hvor begge partiene vil straffe de som hjelper tiggere med fengsel, og hvor begge partiene ville kutte i uføretrygd for enslige foreldre. KrF støtter med andre ord en regjering som verken har Miljø eller Medmenneskelighet som sitt hovedinteressefelt. Hvordan kunne det ende opp slik?
Da KrF valgte borgerlige side, var det en bevisst avgjørelse, tatt på bakgrunn av en oppfatning om at partiet mente de fikk for lite gjennomslag hos de rødgrønne. I dag er dette en for enkel analyse. Det er ingen tvil om at de rødgrønne og KrF hadde langt flere fellessaker enn partiet selv vil innrømme: De rødgrønne økte bistanden til 1 prosent av BNI, som hadde vært en hovedsak for KrF lenge. De fikk sørget for egne anbudsrunder for ideelle organisasjoner, for at de skulle stå sterkere i kampen mot storkonsernene som er i ferd med å spise seg inn på omsorgsfeltet. SV fikk bremset Ap og Sps ønsker om å gjøre det forbudt å tigge. SV og Sp stoppet utbygging av Lofoten og Vesterålen i to runder. De rødgrønne var ikke rausheten selv på asylfeltet, men KrF ville – i motsetning til dagens regjering – funnet to av tre partier i regjering å være allierte med (SV og Sp, mot Ap). Kort fortalt hadde KrF mange politiske allierte blant de rødgrønne når det gjelder både Miljø og Medmenneskelighet.
Men på ett punkt møtte KrF låste dører: Messias-sakene. I spørsmålet om å beholde kristen formålsparagraf i grunnskole og barnehage, forby homoekteskap og innføre økt kristendomsundervisning i skolen, fikk KrF lite gehør blant de rødgrønne. En mer riktig analyse av KrF i 2015 er derfor at de ikke får mer gjennomslag med de borgerlige – de får en annen type gjennomslag. De får mer kristendom i klasserommene, i bytte mot dårligere klimapolitikk og mindre hensyn til de som har det tøffest. Med dagens regjering får de med andre ord mer Messias, og mindre Miljø og Medmenneskelighet. Det er et ærlig, strategisk valg. Spørsmålet er om mange nok i KrF er fornøyd når de ser de faktiske og praktiske resultatene av et slikt valg.
Debatten i siste sentralstyremøte tyder på at dette er en mindre opplagt vei for partiet nå enn det var før stortingsvalget i 2013. Sentrumspartienes velsignelse er at de ofte kan avgjøre flertallet. Forbannelsen er at de ofte må velge side. Derfor er det ingen grunn til å bli overrasket over at KrF kommer til å diskutere alliansestrategien sin mer fram mot stortingsvalget i 2017.