11-10-2010

Mediesirkuset Arne Treholt

Uansett hvor ille og hvor tøvete tilstandene var i Norge midt på 1980-tallet, var Arne Treholt ikke den uskyldighet som dagens mediesirkus gjør ham til.

I størstedelen av mediedekningen av Arne Treholt framstilles han nærmest som en idealist som ble uskyldig dømt, ja, et offer for den kalde krigen. Det er det såkalte pengebeviset som trekkes fram, likeledes den ulovlige videoovervåking av hans leilighet. Her er det blitt litt av et mediesirkus.

At det har vært mye rot, muligens forfalskning omkring pengebeviset, kan ikke utelukkes. Ikke bare har tidligere politifolk sådd tvil om denne side av saken, men Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har allerede innrømmet at ikke alt var som det skulle være. De ansvarlige for etterforskningen får antakelig riper i lakken, men først må det foretas en grundig og uhildet undersøkelse av fototekniske spørsmål. Bygger de som har stått fram på egen iakttakelse og medvirkning, eller er det bare «høren-sagen»?

Og hadde pengebeviset noen avgjørende betydning for straffeutmålingen? Ikke ifølge professor Carl August Fleischers kommentarer, som er en av de mest edruelige og velbegrunnede jeg hittil har sett. Treholt ble ikke dømt for å ha tatt imot penger av KGB eller irakisk etterretning.

Straffelovens paragraf 90 som han ble dømt etter, går på utlevering av sensitive opplysninger, og det behøver ikke engang ha vært dokumenter. Det er tilstrekkelig med muntlig overlevering av sensitivt stoff.

Så kan man diskutere betydningen av de informasjoner som Treholt ga KGB. Vi har i Norge en tendens til å skulle være verdensmestre i alt, også når vi avslører spioner. På den tid hadde amerikanerne en spionsak om var langt mer omfattende og alvorlig. Og i historisk perspektiv vil Arne Treholt neppe bli stående som en av de virkelige store spioner. Han får neppe en minneplate i FSB- (tidligere KGB) hovedkvarteret i Moskva.

Jeg har hele tiden ment at Arne Treholt fikk for streng straff, men var aldri i tvil om at han var skyldig i utroskap mot sitt land og sine foresatte. Jens Evensen ville aldri møte ham igjen etter det han oppfattet som et personlig svik.

Så kan man strides om hvor mange penger Treholt mottok fra KGB; han har jo innrømmet at han fikk noe. Likeledes kan man debattere viktigheten av de informasjoner han ga.

Lagmannsretten var som Fleischer har minnet oss om, avvisende til mange av aktoratets påstander. Påtalemyndigheten fikk bare medhold i at 24 av de i alt 50 dokumenter ble dekket av paragraf 90. Og general Fredrik Bull Hansens alarmerende tallfesting av den skade Treholt angivelig hadde påført det norske forsvar, ble ikke tatt til følge.

At mange har reagert på at overvåkingspolitiet tok seg til rette og følte seg hevet over loven, er forståelig, men dette burde ikke ha kommet som noen overraskelse. På den tid hadde Lund-kommisjonen ennå ikke avslørt POTs dilettantiske og lovstridige virksomhet, som blant annet kom til uttrykk i fengslingen og den psykiske tortur av Ingeborg Lygren. Det var Gunvor Hovig som var spion, ikke frøken Lygren.

Men dette ville overvåkingssjef Asbjørn Bjørn aldri innrømme. Bryn var ute etter E-sjefen, Oberst Karl Evang, og det var også enkelte militære, blant annet major Dons som i egenskap av sjef for HSES (Hærens Skole i E- og S-tjeneste), kunne fortelle oss elever at Evang var KGB-agent og hans kone kommunist. Amerikanerne bare lo av dette sprøyt, for CIA-sjef Allen Dulles hadde stor tillit til den tidligere motdagist. Og frk. Lygren, som var Evangs sekretær, arbeidet for norsk etterretning og CIA.

Jeg var nabo til Bryn i noen år og medlem av samme rotaryklubb. Når han så meg, mumlet han: «Men Lygren var jo skyldig!» Så forvirret var den mann som i etterkrigstiden ledet norsk overvåking. Bryn og noen av hans folk gjorde sannsynligvis mer skade for Norge enn for Sovjetunionen. Deres overvåking av AKP-ml-ere, som jo var de mest sovjetfiendtlige av alle i Norge og aldri ville ha gått i fiendens tjeneste, var latterlig.

Men uansett hvor ille og hvor tøvete det var i Norge den gang, var Arne Treholt ingen uskyldighet. Jeg opplevde en spesiell side ved ham da han på grunn av min kritiske holdning til Gråsoneavtalen og hans og Evensens spesialdiplomati, antydet at jeg måtte være KGB-agent. For som han sa til journalistene som fulgte dem: «Alle vet jo at Jens og jeg arbeider for norske nasjonale interesser. Jeg kan ikke forstå at Jahn Otto har så mye imot oss. Jeg vet ikke, men kanskje han arbeider for KGB».

Sa mannen som gikk i KGBs tjeneste og sørget for at russerne satt på begge sider av forhandlingsbordet under gråsoneforhandlingene. Dette fortalte ikke mine journalistkolleger meg den gang, men etter at Treholt ble arrestert, skrev Adresseavisens medarbeider om dette på en åpen og ærlig måte.

Refleksjonene gjør seg selv. Jeg har snakket med russere som en gang arbeidet i KGB. De syntes Arne Treholt var temmelig forslagen. Noen idealist var han ikke. Treholt har ingen høy stjerne i Moskva i dag. Han betraktes som en kynisk kapitalist, en slags mini-oligark.

Da amerikanerne ville bytte ut Treholt mot en dissident de gjerne ville ha satt fri, spurte de Norge om hjelp. Svaret kom fra en høytstående KGB–offiser som spisset sin munn foraktelig og sa: «He took money!» Så langt om Arne Treholts angivelige idealisme.


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!