Debatt

Medaljenes baksider

Forsvaret nekter å hedre noen av Norges viktigste helter.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

8. mai 1945 ble Norge igjen et fritt land etter fem års krig, okkupasjon og motstand. Siden er denne dagen kalt frigjøringsdagen. Men i 2009 ble den gitt et nytt navn og en ny funksjon. I stedet for å feire freden, skulle den nå brukes til å minnes krigen. Den ble omdøpt til veterandagen. Siden er den brukt til å hedre overlevende og falne norske krigshelter. Ikke bare fra andre verdenskrig, men også fra utenlandsoperasjonene i moderne tid.

Det tok ikke så lang tid før et viktig spørsmål meldte seg. Hva skulle man gjøre med alle heltene fra andre verdenskrig som ikke hadde mottatt noen form for heder? Alle dem som er glemt og fortiet, til og med uglesett? Ganske raskt satte den rødgrønne regjeringen ned en ekspertgruppe. Forsvaret og tre historikere i en faglig, sivil referansegruppe skulle gå gjennom andre verdenskrig og finne fram til dem som hadde blitt oversett, slik at de kunne hedres med de dekorasjonene de skulle ha, på riktig vis. For de fleste ville dette bety at dekorasjonene kom posthumt.

Norske motstandsfolk kjempet mot tyskerne på norsk jord gjennom hele andre verdenskrig. Både i vanlige felttog ved krigens begynnelse og slutt og i en lang rekke sabotasjeaksjoner. Det var farlig. Mange ble arrestert og torturert, døde i kamphandlinger eller ved henrettelse. Noen av dem kjempet under britisk kommando. De fleste av disse har fått anerkjennelse i ettertid. Men en lang rekke motstandsfolk kjempet under kommandoen til en av Norges andre allierte: Sovjetunionen. Flere av disse motstandsfolkene var selv kommunister. Ofte var det nettopp den kommunistiske, politiske overbevisningen som gjorde at de så det som helt avgjørende å nedkjempe Hitlers nazisme.

Da verdenskrigen ble avløst av den kalde krigen, ville man ikke dekorere dem som hadde kjempet under vår gamle allierte og nye fiende. Vel hadde disse motstandsfolkene deltatt på riktig side, men de hadde gjort det under feil kommando.

Det var på høy tid at de nå skulle motta den hederen de har blitt nektet i over 70 år. Utvalget kom etter hvert fram til at å mange som 1.100 til 1.200 personer burde få Krigskorset med sverd, St. Olavsmedaljen eller Krigsmedaljen for sin innsats. Dette gjaldt blant annet motstandsfolk tilknyttet Pelle-gruppa og Osvald-gruppa, samt flere som deltok som partisaner i Finnmark og i felttogene i Nord-Norge.

At dekorasjonene som er kommet etter andre verdenskrig er delt ut bare til den ene halvdelen av dem som har fortjent dem, er tydelig om man ser på statistikken. Secret Intelligence Service-agentene under britisk kommando har fått 13 krigskors. Partisanene har fått null. Special Operations Executive-agentene har fått 55 krigskors. Osvald-gruppas medlemmer har fått null. Det høres ikke ut som et urimelig rykte at det var daværende statsminister Jens Stoltenberg som personlig skal ha tatt initiativet til å rett opp den gamle uretten. Før den gikk av, sørget også Stoltenberg-regjeringen for at noen medlemmer av Osvald-gruppa fikk Deltagermedaljen.

Hvis noen lurer på hvor tungt det har vært for disse veteranene og deres familier å bli nektet den anerkjennelsen de hadde fortjent, kan det være nok å minne om kontroversen rundt Osvald-monumentet i Oslo for bare halvannet år siden. I 2015, på selveste 1. mai, skulle hammeren som knuser hakekorset avdukes. Plasseringen på Jernbanetorget var ikke tilfeldig, men en honnør til de NSB-ansatte som hadde gitt sine liv i motstandskampen under krigen. Før avdukingen startet protestene. I Aftenposten, som ikke selv kan sies å ha en spesielt stolt krigshistorie, kalte man minnesmerket for «brutal monumentkunst i propagandaens tjeneste». Høyres byrådsleder Stian Berger Røsland og Bård Larsen i den liberale tenketanken Civita gikk mot skulpturen og ville ha den fjernet. Da en stor folkemengde, blant dem fem veteraner fra Osvald-gruppa, kunne se statuen for første gang i strålende sol på 1. mai, var det derfor en viktig moralsk seier. En sterk følelse av at rettferdigheten hadde vunnet. En utdeling av medaljene som har vært holdt tilbake så altfor lenge hadde vært en naturlig fortsettelse av denne oppreisningen. Nå ser det ut til at det ikke kommer til å skje.

I høst ga Forsvaret kontrabeskjed. Motstandsfolkene skal ikke få noen heder. De skal fortsatt være glemt, i alle fall når det kommer til de fremste dekorasjonene fra landet de bidro til å frigjøre. Hittil er det lagt fullstendig lokk på prosessen, men det er ventet at vi får en melding en gang utpå nyåret: Ingen flere medaljer skal deles ut for innsats under den andre verdenskrigen i Norge.

Dette er nesten ikke til å tro. Det er vanskelig å se for seg hva begrunnelsen kan være, ut over at man er redd for å glemme noen denne gangen også. Da vil man i så fall ha innført en ny form for rettferdighetsbegrep. I frykt for å behandle noen mindre ille enn andre, behandler vi alle dårlig.

Mer fra: Debatt