LO-leder Roar Flåthen har strengt tatt sagt det som trengs å sies om det som nå er blitt til «LO-bråket» (Dagbladet) og «Trettebersgtuen-affæren» (Minerva): «Det er uakseptabelt uansett hvem som har sagt det, hvor mange som har sagt det og om noen andre enn Trettebergstuen selv har hørt det eller ikke».
Kan vi ikke da bare legge saken bak oss, og gå videre med å diskutere det som egentlig er tema, nemlig vikarbyrådirektivet? Jeg skulle ønske det var så enkelt. Men det er det ikke. For oss som tilhører de fagforeningene som demonstrerte utenfor Stortinget er den påstanden som har blitt fremmet svært alvorlig. Derfor har mange de siste dagene vært opptatt med å kontakte tillitsvalgte og folk fra andre foreninger, for å finne ut hvem som har ropt. Alle har sagt at de finner slik oppførsel uakseptabel. Problemet er at ingen, med unntak av Trettebergstuen selv, har sett eller hørt noe til slik oppførsel.
Var det feil å forsøke å finne ut hva som hadde skjedd? Selv forsøkte jeg å finne ut av det etter å ha blitt gjort oppmerksom på Marie Simonsens kommentar, som åpnet slik: «Hore! Hore! Hore! De taktfaste ropene truet med å overdøve Annette Trettebergstuen (30) da hun holdt innlegg på Oslo LOs demonstrasjon på Løvebakken i forbindelse med streiken mot EUs vikarbyrådirektiv tidligere i januar.» Grunnen til det var ikke at jeg mistenkte Trettebergstuen for å fare med løgn om at en gjeng hadde ropt til henne (hun har aldri påstått at alle gjorde det), men fordi jeg ønska å ta et oppgjør med de som hadde gjort det. Det var vi flere som gjorde.
I dag er dette blitt vridd dithen at mange i fagbevegelsen og på venstresida ikke anerkjenner at seksuell trakassering er et problem, eller at de driver med bortforklaringer. I Dagsavisen skriver Kaja Storvik at journalist Torgny Hasås i LO-Aktuelt har «brukt store krefter på å forsøke å fastslå at ingen har ropt «hore» etter Trettebergstuen, og gått langt i anklage henne for løgn,» «i stedet for å ta avstand fra trakassering». Det stemmer ikke. Hasås har både tatt avstand fra trakassering, og forsøkt å finne ut av hva som skjedde utenfor Stortinget. Likevel beskyldes både Hasås og leder i LO i Oslo, Roy Pedersen, for å «mistenkeliggjøre en kvinne som opplever at hun er blitt utsatt for trakassering».
Dette er hva NTB skrev om saken etter at Simonsen fremsatte sine påstander i Dagbladet:
«Leder av LO i Oslo, Roy Pedersen, tar kraftig avstand fra slike tilrop. - Selv hørte jeg ikke noe slikt, og jeg har heller ikke hørt noen andre snakke om det. Hadde jeg hørt det, ville jeg sagt ifra tvert. Det hele er sterkt å beklage, sier Pedersen til NTB.»
I Dagbladet er det AUF-leder Eskil Pedersen som uttaler seg. Han går i rette med Rødts Bjørnar Moxnes og Klassekampen-journalist Mimir Kristiansson. «Menn på venstresiden kan ikke velge når de vil være mot kjønnsdiskriminering, sier han. Ifølge Dagbladet er han «sjokkert over hvor en del sterke stemmer fra venstresiden har havnet i debatten». -Jeg forventer at unge menn på venstresiden ikke bare er for likestilling når det passer deres politiske agenda. Det er overraskende og det har gjort meg forbanna.»
Marie Simonsens grove overdrivelser i Dagbladet gjorde mange av oss som deltok i den politiske streiken opprørt. Det opplevdes som skittkasting, og det inntrykket styrkes av utspill som Storviks og Pedersens. Argumentasjonen er uredelig, og oppleves av mange som et forsøk på å tie ihjel spørsmål det er fullt ut legitimt å stille – uten at det skal henges ut som bagatellisering av sjikane og trakassering.
På Minervas nettsider har spaltisten Karen Thue skrevet at Torgny Hasås bør be om unnskyldning. I kommentarfeltet har Anna (etternavn ikke oppgitt) oppsummert saksforholdet ganske greit:
«Når denne saken har fått den mottagelsen den har fått, er det fordi ingen av de tilstedeværende har hørt nevnte tilrop. Når Simonsen tilogmed skriver at andre slagord druknet i det taktfaste ropet “hore”, skjønner jeg godt at de tilstedeværende føler behov for å renvaske seg. Thue, det er du som representerer en type journalistikk som gjør at folk føler frykt for å uttale seg i offentligheten.»
Det siste er et viktig poeng. De siste dagene har jeg snakket med mange som er redde for å uttale seg, av frykt for å bli stemplet. Jeg har selv gått mange runder med meg selv om jeg skulle skrive dette innlegget eller ikke.
Etter dagens utspill i Dagbladet og Dagsavisen har jeg konkludert med at jeg ikke kan la være. Det må være lov å stille spørsmålstegn ved denne saken uten å bli stempla som en som unnskylder sånn uakseptabel og svinsk oppførsel. Dette gjelder desto mer ettersom noen nå hevder at dette er et utbredt kulturproblem i fagbevegelsen, som det må tas tak i. Jeg veit at fagbevegelsen sliter med både gubbevelde og inngrodde holdninger, men så til de grader sexistisk og svinsk oppførsel som å rope «hore!» til damer tror jeg faktisk ikke at er særlig utbredt. Det ødelegger en viktig debatt – som Linn Pilskog la godt an til for et par dager siden – dersom fokuset vris fra de ofte subtile og vanskelige herskemekanismene kvinner må stri med bl.a. i fagbevegelsen, til å handle om en såpass aparte sak som de påståtte hore-ropene.
Ja, jeg skriver «påståtte». Ikke fordi jeg tror Trettebergstuen har funnet det på eller juger. Heller ikke fordi jeg ikke tar slik oppførsel svært, svært alvorlig. (Mine første reaksjoner på dette (på Twitter) var da også å uttrykke skam på fagbevegelsens vegne, og gjøre det klart for Trettebergstuen at jeg hadde reagert på det der og da dersom jeg hadde fått det med meg. På Twitter i går kalte også en idiot Trettebergstuen for «en pr-kåt bitch». Det viser at trakassering av kvinner i offentligheten er et reellt problem som vi må ta på alvor, og som det er vårt alles ansvar å ta et oppgjør med når vi møter det. Selv sendte jeg han en melding og kalte ham for en skam).
Det forhindrer imidlertid ikke at man har en oppgave i å få på det rene hva som har skjedd i denne spesifikke saken, snarere tvertimot. Og her er det svært mye som tyder på at Trettebergstuen kan ha hørt feil. Hva annet skal man tro, når vi ikke klarer å oppspore én eneste annen person som har hørt det, og når de påståtte kildene til dette viser seg overhodet ikke å ha vært tilstede på demonstrasjonen, eller avviser at de har hørt det?
Jan Arild Snoen hos Minerva oppsummerer saken godt:
«Å mene at Trettebergstuen har hørt feil, innebærer ikke å mene at hun lyver, altså sier noe som hun vet er galt, bare at hun tar feil. Og i en slik opphetet situasjon er det lett å ta feil. Det er allerede dokumentert i at hun tok feil i at hun på samme demonstrasjon så flust med plakater mot EØS.»
Fordi alt dette så lett blir misforstått, med eller uten vilje, understreker jeg nok en gang: At så mange av oss har forsøkt å finne ut av hvem som ropte, er nettopp et tegn på hvor alvorlig vi tar dette. Poenget er at dersom det kun finnes én kilde til saken, som selv er direkte part i saken, så må det være lov for fagbevegelsen å stille spørsmål. Jeg forventer en viss forståelse fra de som sier de tar trakassering på alvor, at de skjønner at vi ikke vil ha en så alvorlig beskyldning hengende over oss dersom den er feilaktig. Som en kvinnelig med-tillitsvalgt fra Fellesforbundet sa på Facebook: «Er mot at noen kalles hore. Har aldri kalt noen hore. Har slåss hele livet mot skjellsordet. Hørte ikke hore 18.1. Hva skal jeg beklage?»
Til slutt: Sinnet og frustrasjonen mange i fagbevegelsen føler rundt denne saken, kan ikke forstås uavhengig av Trettebergstuens debattstil i saken om vikarbyrådirektivet. Mange LO-topper reagerte på at hun mistenkeliggjorde motstanden mot direktivet som forkledd EØS-motstand, og selv skrev jeg et innlegg her på Nye Meninger der jeg sa jeg syntes hun argumenterte uredelig.
Det var som et svar på denne kronikken Trettebergstuen skrev på Twitter at hun mente hun «så flust av nei til eøs-plakater» ved stortinget. Det har altså vist seg å ikke stemme. (På Twitter hevdet Trettebergstuen i går ovenfor Per Østvold at hun «stilte et spørsmål». Men meldingen inneholder ingen spørsmålstegn.)
Da jeg sendte henne en lenke til utspillet fra LO-toppene på Twitter, lød svaret som følger:
«hva med kameratene dine som kaller Ap fagforeningsknusere? dønn seriøst gitt. Selvsagt er ut av eøs agendaen til ENKELTE her.»
Hvem disse «kameratene mine» var fikk jeg aldri vite, ei heller fant jeg noen som hadde kalt Arbeiderpartiet for fagforeningsknusere. Jeg regner imidlertid med at det er dette utspillet fra ungdomsrådene og de ungdomstillitsvalgte i 12 LO-forbund hun sikter til.
En slik debattstil er ingen tjent med. Vi er heller ikke tjent med at folk buer ut meningsmotstandere – uansett om ukvemsord og stygge tilrop er en del av lydbildet eller ei. Jeg håper debatten rundt vikarbyrådirektivet heretter foregår i skikkelige former. Det betyr også at man unnlater å komme med beskyldninger om «manglende folkeopplysning» og påstander om at direktivmotstanderne er ute etter å ødelegge forholdet mellom Ap og LO, slik Steinar Gullvåg har påstått i Dagsavisen og Klassekampen. Er det noe som er ødeleggende for det forholdet, er det nettopp den debattstilen Trettebergstuen og Gullvåg har lagt seg på siden striden om direktivet dro seg til. Jeg håper vi heretter kan få et bedre debattklima, og at vi igjen kan diskutere vikarbyrådirektivets konsekvenser for norsk arbeidsliv på en saklig og redelig måte.