Debatt

Med all respekt

Når kritikk blir hat og uenighet blir mobbing, er det fare på ferde.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Vær frekk». Det var velkomsthilsenen på Nokia-telefonene i Dagsavisens politiske redaksjon en lang periode på slutten av 90-tallet. De to ordene fungerte som en påminnelse om at det verste en journalist kan høre, er rosende ord fra makta. Når en toppolitiker synes du stiller frekke spørsmål, gjør du jobben din. Når de synes du er grei og behagelig, gjør du den ikke. Det som gjør en kritisk presse unik og viktig, er ikke at den får lov til å stille spørsmål, men at den krever svar.

Alt dette er selvfølgeligheter. Men det er tegn til at deler av det politiske miljøet ikke skjønner hva disse grunnleggende sannhetene innebærer.

Tidligere har Frp-politikere vært ganske alene om å bruke den trumpske teknikken med å spille offerkortet samtidig som de går til rasende angrep når de skal nøytralisere kritiske journalister. Sylvi Listhaug og Per Sandberg har spilt i eliteserien på dette feltet. Christian Tybring-Gjedde fra samme parti egget for et par dager siden til raseri på det fremmedfiendtlige nettstedet Resett, og ga en av sine meningsmotstandere, Sumaya Jirde Ali, følgende merkelapp: «Hennes påstander åpenbarer et sinne, hat og intoleranse som må ha røtter i en annen kultur».

Denne uka skjedde det noe helt nytt. Metoden ser ut til å ha blitt adoptert av tilsynelatende nøkterne politikere som tidligere har hatt for vane å legge vekt på saklighet, og som har satt sin ære i å skille sak og person. Pressen følger opp. Stavanger Aftenblad har kalt kritikken av den nye familieministeren Kjell Ingolf Ropstad for «mobbing» på lederplass.

Dagbladets kommentator Marie Simonsen tillot seg å kritisere den ferske KrF-statsråden for å mangle kompetanse på likestilling. «Jeg synes oppriktig synd på dyktige fagfolk og byråkrater i BLD som gang på gang blir belemret med statsråder som ikke har peiling på fagfeltet og må drive voksenopplæring. Flere har vært ydmyke og fungert OK. @kjellingolf er den verste sorten; han vet ikke hva han ikke kan», tvitret hun.

Det var tøff kritikk, men kjernen i den var at Simonsen, som er blant skravleklassens fremste kjennere av likestillingspolitikk, mente at Ropstad ikke var faglig egnet til å styre denne politikken. Hun må jo ha vært inne på noe, for da regjeringen ble utnevnt et par dager senere, var likestillingspolitikken flyttet ut av Familiedepartementet og over til Kulturdepartementet. Vekk fra Ropstad og over til Trine Skei Grande.

Man skulle nesten tro at noen hadde snakket sammen og blitt enige om å sende ut et jaktlag mot Ropstad-kritikerne ved første og beste høve – og at Simonsens tweet var en «historisk mulighet» til å statuere et eksempel. Reaksjonene lot i alle fall ikke vente på seg. Nåværende og tidligere topp-politikere i regjeringspartiene rykket ut på Twitter.

Et «ufint angrep» som «oser intoleranse», skrev Kjell Magne Bondevik. «Usedvanlig surmaget og lite raust», mente Knut Arild Hareide. «En bombastisk og drepende karakteristikk», skrev Høyres stortingsrepresentant Mathilde Tybring-Gjedde. «Konstruktivt bidrag», ironiserte digitaliseringsminister Nikolai Astrup. Civita-leder Kristin Clemet omtalte Simonsens kritikk som «veldig respektløs».

La meg si dette så respektfullt og raust som overhodet mulig: De som styrer landet vårt må tåle tøff kritikk. Når de omtaler helt saklig motstand på denne måten, må det forstås som at de ønsker seg en mer respektfull, raus og tolerant presse.

Et slikt ønske kan dessverre ikke oppfylles. Det er sikkert behagelig å styre et land der pressen er høflig og servil i stedet for å være kritisk og frekk. En stund. Men det er ikke vår jobb å være rause med regjeringen. Det er faktisk omvendt: Det er de styrende som skal ha respekt for den frie offentligheten, som skal møte kritiske ytringer med toleranse, og som skal være rause med dem som ettergår dem og undersøker om de forvalter makten sin med kløkt, kunnskap og redelighet. Det er et helt grunnleggende prinsipp i et liberalt demokrati som setter ytringsfriheten høyt. Jeg kjenner Bondevik, Hareide, Astrup, Clemet og Mathilde Tybring-Gjedde som politikere og debattanter som har dette under huden. Derfor er det grunn til å håpe at de ser hvor problematisk denne reaksjonsformen ble, når de får tenkt seg litt om.

I debatten om Ropstad, KrF og regjeringsdeltakelsen blir ytterkantene brukt som stråmenn for å avvæpne legitim og sunn kritikk. Men det er faktisk ikke sånn at alle som er mot innstrammingen i abortloven mener at Ropstad er en voldtektsmann fra Gilead, bare fordi en liten gruppe aktivister demonstrerer i Handmaids Tale-kostymer foran slottet.

Hvis denne måten å manipulere debatten på vinner fram, kan Høyres spinndoktorer le hele veien til First House. Vi andre har ingen grunn til å smile.

Mer fra: Debatt