Storbritannias statsminister Theresa May utlyste i april nyvalg for å styrke egen posisjon og for å få et enda bredere mandat foran de kommende forhandlingene med EU. Det endte verre enn hun kan ha fryktet i sine verste mareritt med færre seter i parlamentet enn hun hadde.
For andre gang på et år har de ledende, konservative politikerne satt ballen i eget mål. Eller enda verre, de har begått politiske selvmord. De har tatt enorm risiko nesten uten mulighet for gevinst. Tidligere statsminister David Cameron ønsket å bilegge en partiintern strid om Storbritannias tilknytning til EU og utlyste folkeavstemning. Resultatet ble på ingen måte som han trodde. Det kostet ham jobben og sendte Storbritannia ut av EU.
Hans etterfølger Theresa May lærte intet, og ba om enda mer støtte enn hun allerede hadde i nyvalg. Fasit i går var at hun kastet bort det konservative flertallet i parlamentet, og destabiliserte landet på vei inn i brexit-forhandlingene. To valg ingen har krevd, har skapt en svært spesiell og krevende situasjon. Og tilliten til May er betydelig svekket, både i og utenfor det konservative partiet.
Labourleder Jeremy Corbyn har hatt en av den moderne, politiske historiens mest oppsiktsvekkende oppturer. Fra nylig å være erklært politisk død, helt uten puls og mulighet for noe videre liv, har han reist seg og blitt en sterk og ledende figur, som har trukket det britiske arbeiderpartiet langt mot venstre. Vi er glade for at Corbyns sosialistiske verdibudskap har hatt et så sterkt gjennomslag, og at han tilsynelatende har lykkes med å engasjere unge velgere.
Mulighetene for regimeskifte i London er små. De konservative er fortsatt suverent størst, men Theresa May vil måtte lede en mindretallsregjering som styrer på flertallets nåde. Heller ikke Labour vil ha omkamp om EU-spørsmålet, og noe nytt valg er ikke realistisk selv om mange nå håper at fornuften vil seire, men Corbyns parti kan presse gjennom et mykere brudd enn et «hard brexit» som May har lovet. Hadde May bare sittet stille i båten og ikke lyst ut nyvalg, hadde hun hatt full kontroll i forhandlingene og kunnet kjøre på med sin tøffe linje. Nå kan hun komme i en situasjon der hun må kjempe en tofrontskrig mot EUs 27 nasjoner på den ene siden og eget parlament på den andre. Det er kanskje gode nyheter for oss som håper på et samlet Europa.