Det er 20 år siden i disse maidager. Det var 1997, og Labour nøt hvetebrødsdagene etter brakseieren 1. mai. Den nyvalgte statsminister Tony Blair hadde hilst de jublende massene på vei inn til Downing street 10. 18 år i opposisjon var slutt. Det var i sannhet en ny vår for Labour, og det var bare begynnelsen. Partiet skulle vise seg å få tre seire på rad, og holdt makten i 13 år.
To tiår etter glansdagene kunne ikke kontrasten vært større for dagens Labour. Rett før helgen fikk partiet et deprimerende forvarsel på hva som kan komme når britene går til parlamentsvalg om drøyt fire uker. Mens Det konservative partiet gikk kraftig fram i lokalvalgene, gikk Labour tilbake. Det kan diskuteres hvor mye lokalvalg sier om velgernes preferanser nasjonalt. Men om et parti taper i områder der det tradisjonelt har støtte, er det aldri et godt tegn. Det gjør Labour nå.
Det snakkes om rød kollaps, om en blå, konservativ tsunami. Torsdagens resultater gjaldt et utvalg kommunestyrer. Om fire uker gjelder det landet: statsministerkontoret i Downing street og parlamentet i Westminster. Det gjelder veien ut av EU. Vi vet ikke hvor stor den blir, men de fleste regner med en solid seier til statsminister Theresa May og hennes konservative parti. Hva betyr dette for Labour?
I verste fall for Labours del mister partiet en betydelig rekke valgkretser – inkludert seter som så langt har vært vurdert som trygge Labour-områder. Labour har alltid hatt et sterkt grep om områder med stor grad av arbeiderklasse i Nord- og Midt-England. Nå er ikke engang dette området i boks for Labour. Toryene sikter inn mot Labours kjerneområder.
Årsaken er brexit: under folkeavstemningen i fjor ble det et flertall for å gå ut av EU i mange Labour-valgkretser – det var altså mange Labour-velgere som stemte «leave» selv om de fleste av Labours sentrale folk er klare EU-tilhengere. Labour-leder Jeremy Corbyn erklærte at han var på pro-EU-siden, men framsto ikke overbevist.
Når selv disse områdene er utsatte områder for Labour, ser det mørkt ut. I Skottland har tapet allerede skjedd. Det var en Labour-bastion i mange år, men nå sitter partiet igjen med bare én eneste parlamentsrepresentant fra Skottland. Det skotske nasjonalistpartiet har tatt over.
Labours svekkelse handler om langt mer enn brexit, og begynte før folkeavstemningen: parlamentsvalget i 2015 ga et dårlig resultat. Labours søsterpartier i Nederland og Frankrike har nettopp lidd smertelige nederlag, så det er ikke et isolert britisk problem blant sosialdemokrater.
Men brexit er likevel en vanskelig sak for Labour, og det svært kontroversielle stridstemaet vil fortsatt spille inn. Selv om EU-avstemningen er over, er britene på ingen måte ferdig med saken. Brexit farger derfor veldig mye av den politiske debatten i Storbritannia nå. For det er nå den vanskelige veien, forhandlinger om utmeldingen, virkelig begynner: Hvordan skal livet utenfor EU se ut? Theresa May har lovet en hard brexit; en utmelding også av Det indre markedet, og søker folkets støtte.
Det er her det blir vanskelig for Labour. Labour har lovet å støtte en utmelding siden det var folkets vilje, men framstår uklar og vag på området for mange. Partiet har nemlig velgere i begge leirer som det ikke må distansere seg fra: både brexit-tilhengere, særlig fra arbeiderklassen, på den ene siden, og på den andre siden en stor gruppe som stemte for å bli i EU, og som nå er bekymret og fortvilet over retningen det ser ut til å gå.
Om splittelsen i Labour har vært dyp de siste par år, er det ingenting mot det som kommer etterpå dersom Labour gjør det så dårlig som de dystre målingene tilsier. Det konservative partiet ligger rundt 20 prosentpoeng foran Labour. Partiet begynte å slite før dagens leder Jeremy Corbyn ble valgt – stortapet i 2015 utløste nettopp ledervalget som fikk Corbyn fram. Men lederen er så kontroversiell at striden om ham i seg selv er en belastning for partiet.
Krisen i Labour, kombinert med Theresa Mays støe kurs mot et hardt EU-brudd, har fått partiveteran og EU-tilhenger Tony Blair til å trippe på sidelinjen. Eller riktigere: han har løpt ut på banen igjen, etter et tiår i «eksil» fra britisk politikk.
I dag er det pro-EU-partiet Liberaldemokratene som framstår som det åpenbare valget for velgere som ønsker å kjempe mot en hard brexit – som er bekymret for jobber og økonomien om man går ut av det indre markedet. Blair mener også Labour må tørre å snakke om brexit, og at partiets eneste sjanse ligger i å selge inn overfor velgerne at det ikke vil gi regjeringen noen blankofullmakt til noen avtale regjeringen inngår med EU. I dette ligger også en erkjennelse av at den neste regjeringen vil bli konservativ, og at Labour vil fortsette i opposisjon.
Blair-forakten er sterk i flere fløyer i Labour, så innblandingen blir av mange mislikt. Blair setter likevel fingeren på et av Labours problemer i brexit-saken; mangel på klarhet. Om partiet kan tydeliggjøre at det går an å gå en annen vei enn den harde brexiten May vil velge, selv om valget om å gå ut av EU er tatt, kan det kanskje unngå total kollaps. Men 20 år etter Labours eventyr handler det nå kun om å begrense skadeomfanget. Den virkelig tunge jobben med å finne en vei tilbake, starter etter det.