Statsminister Theresa May maktet med sin utskrivning av et unødvendig nyvalg å svekke både seg selv, sin regjering, sitt parti og, aller viktigst, Storbritannias stilling internasjonalt, ikke minst i de kommende forhandlingene med EU. Et styrket konservativt flertall i Underhuset og en «hard Brexit» var hennes strategi. Den ligger nå i ruiner, og statsminister May fortoner seg mer og mer som en parentes i britisk politikk.
De britiske konservative, toryene, har liten tålmodighet med tapere. Partiledere som ikke vinner valg forsvinner raskt ut i skyggenes dal, der de tilbringer resten av livet som politiske attgløymer. Marg-areth Thatchers behandling av sin politiske forgjenger Edward Heath vitner om en nådeløs brutalitet i partiet som nærmest tar det for gitt at de har eiendomsrett til regjeringsmakten. Theresa May vil ikke bli behandlet med silkehansker av sine motstandere i partiet den dag anledningen byr seg. Det gjør den kanskje ennå ikke.
Valgresultatet innebærer at statsminister May stiller med et meget svekket mandat i forhandlingene med EU som starter om en knapp uke. Hvis man skal trekke en noenlunde klar konklusjon av Under-husets nye sammensetning, består den i at det ikke finnes parlamentarisk grunnlag for en «hard brexit». Selv toryenes fornyede omfavnelse av de nordirske unionistene gir ikke regjeringen noen styrke til å gå inn i forhandlingene med ultimative krav. En «myk brexit» med fortsatt deltakelse i EUs indre marked og fri bevegelse for EU-borgere synes langt mer nærliggende og realistisk enn en utenriks- og handelspolitisk minelegging av Den engelske kanal.
Theresa May førte sin valgkamp på premisset om økt parlamentarisk flertall for en hard brexit. Når dette sviktet må hun nødvendigvis se seg om etter mer moderate forhandlingsstrategier. Det blir heller ikke lett. Innad i det konservative partiet finnes fortsatt sterke krefter som vil bryte med EU dypt og brutalt. Når May i tillegg under valgkampen la ut lokkemat til EU-motstanderne i UKIP (uavhengighetspartiet) har hun gjort sin egen situasjon nesten uhåndterlig. Hun gjenstår med en frynset troverdighet i EU-spørsmålet.
Hele den parlamentariske situasjonen i Storbritannia virker kaotisk og uforutsigbar. Riktignok gjorde Jeremy Corbyn og hans Labour et valg det står all respekt av, med en oppslutning på knappe 2,5 prosent bak toryene, etter å ha startet valgkampen, ifølge meningsmålerne, nesten 20 prosentpoeng bak. Men heller ikke Labour har fått noe i nærheten av et regjeringsmandat. Selv med støtte fra et svekket skotsk nasjonalistparti ligger Labour langt under det antall mandater som kan gi en stabil regjering. Det viktigste resultatet for Labour er at partiet nesten har innhentet toryene i velgeroppslutning og tilføyd Theresa May et ydmykende nederlag. Men der stanser også den politiske gevinsten foreløpig. Labour har lite å tjene på å forsøke å tvinge fram en regjeringskrise i denne omgang. En regjeringskrise vil komme, og da mest sannsynlig ved at May kaster kortene.
Et moment ved dette valget består i den sosiale mobiliseringen, og revitaliseringen av de klassiske motsetninger i det britiske samfunn på en lang rekke områder, fra skatte- og sosialpolitikk til statlig eierskap av jernbanen og fri høyere utdannelse. Populæravisene har gjennom flere år tegnet et bilde av partilederen Jeremy Corbyn som en politisk vampyr, en blodsugende sosialist og ekstremist med terror i blikket og undertrykkelse i håndgrepet. Men denne demoniseringen slo feil. Corbyn har uten tvil sine svakheter som partileder og hans fortid er ikke plettfri. Men karikeringen av hans person slo feil i store deler av velgermassen, ikke minst blant unge mennesker.
De skotske nasjonalistene gikk på en smell ved valget. De tapte over en tredjedel av sine representanter i Underhuset, og stiller enda svakere enn før i kravet om skotsk uavhengighet. Dette var kanskje det eneste området der May og toryene faktisk kunne innkassere en seier ved valget. En ny folkeavstemning om skotsk uavhengighet er skjøvet ut i en ubestemt fremtid.
Storbritannia sitter nå med en parlamentarisk situasjon som neppe kan vare særlig lenge. I øyeblikket vil May gjøre alt for å unngå å skrive ut nyvalg. Med Labour på offensiven og henne selv og de konservative merket av et valg der de tapte alt de forsøkte å oppnå, ligger det ikke til rette for et nytt valg. Men etter høsten kan det likevel tvinge seg fram. Også tidligere har britene gått til valg med bare et halvt års mellomrom. Det skjedde blant annet i 1974, men den store forskjellen fra den gang er at den sittende regjering nå sitter etter et nederlag, mens Labour vinteren 1974 vant et valg med knapp margin og både søkte og fikk et sterkere mandat ved valget om høsten samme år.
For å holde sin regjering parlamentarisk på beina gjennom noen måneder, kanskje år, må May søke kompromisser der hun kan. Med et parti der lyden av knivsliping overdøver de milde harmonier blir hennes regjeringsprosjekt særdeles vanskelig.