Debatt

Matpakka foran TV-skjermen på skolen

Hvordan henger praksisen med matpakkespising foran TV-en sammen med økt satsning på sosial kompetanse, livsmestring som fag og stadige påminnelser om negativ utvikling når det gjelder psykisk helse blant barn og unge?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

16. januar kunne vi lese i Aftenposten junior om en mor som byttet ut lunsj på jobben med tvillingsønnenes matpakke foran TV-en i klasserommet. Hun gav alle deler av opplevelsen dårlige terningkast, ikke minst fordi det sosiale aspektet ved lunsjen ble borte når alle satt vendt samme vei og stirret mot en skjerm. Samme uke kom min egen sønn hjem fra skolen og sa: «Læreren sier at vi blir sendt på gangen hvis vi snakker sammen når vi spiser, da skal vi sitte stille og se på TV».

Jeg tviler ikke på de gode intensjonene. Programmene som vises er ofte gode og lærerike, som «Supernytt», naturprogrammer, eller dokumentarer. Sannsynligvis oppstod denne trenden for å utnytte tiden som er i skolen til viktig læring og innsikt. En annen mulig årsak til at dette gjøres, er erfaringen om at TV-titting får barn til å sitte rolig. Måltidet må jo bli unnagjort innenfor den unaturlig knappe rammen som er satt av til spising i skolen.

Hvordan påvirker skjermen selve spisingen? Her er det minst to varianter. Mange barn glemmer å spise fordi de blir så opptatt av programmet at de blir avledet bort fra oppmerksomhet om matpakke og sultfølelse. For andre virker TV-en som en avledningsmanøver fra å kjenne at de blir mette. Ingen av disse utfallene er hensiktsmessige. Det som likevel opptar meg aller mest er hvorfor måltidet som sosial arena ikke utnyttes i større grad.

Det finnes gode eksempler på skoler som tenker mer helhetlig på mat og måltider og utnytter tiden til en annen type læring enn det som kan formidles gjennom en skjerm. Ett av dem er Selnes skole i Tromsø som bruker skolekjøkkenet langt utover de vanlige timene i mat og helse. Avtaler med butikkene i nærheten, gjør at skolen får tilgang til råvarer som er i ferd med å gå ut på dato. Dette bidrar til at skoleøkonomien ikke setter en stopper for variert og næringsrik mat. Maten som lages på skolekjøkkenet serveres på skolefritidsordningen. Barn som trenger ekstra støtte i matte og/eller sosial kompetanse er med i matlagingen og spisingen sammen med andre barn og kokken, som er ansatt som «lærer». Det er godt samarbeid mellom skolen og skolehelsetjenesten. Skolen har til og med en egen elevbedrift som lager og selger knekkebrød i nærbutikken. Inntektene går tilbake til skolens arbeid med mat og måltider.

Dette er ikke et innlegg i debatten om varmt skolemåltid, selv om jeg er sikker på det ville være et godt og riktig bidrag. Intensjonen er å skape refleksjon over hva vi holder på med når vi setter likhetstegn mellom mat og skjerm. Dette er en kjent sak også ned i småbarnsalder, der foreldre kler på og mater barnehagebarna sine foran TV-en, fordi de da sitter stille og ikke protesterer på noe – fordi de knapt merker hva om foregår.

Min oppfordring er derfor skru av TV-en når barna spiser og snakke sammen isteden. Det er grenseløst hvilke temaer som da kommer på banen. Små grep kan gjøre at de barna som ikke kaster seg frempå i friminuttet blir inkludert i samtalen. I klasserommet starter det med en rask snuoperasjon av pulter, mot hverandre istedenfor mot TV-en.

Mer fra: Debatt