Det går mot nederlag for regjeringen på Stortinget. Etter bruddet i jordbruksoppgjøret peker alt mot at et flertall på Stortinget vil gripe inn og endre på statens tilbud til bøndene. Rammen økes. Og det snakkes om å gjøre noe med fordelingen mellom små og store bruk. I morgen skal næringskomiteen avgi sin innstilling. Da får vi fasit. Neste uke skal oppgjøret behandles av Stortinget i plenum.
Trusselen om å bli parkert har fått representanter fra både Høyre og Fremskrittspartiet til å advare. Inkludert Erna Solberg. Til Klassekampen sier statsministeren av «det har vært litt av justisen i dette forhandlingssystemet at bøndene har visst at de ikke kan få mer i Stortinget om forhandlingene mellom partene ikke gir et resultat». Når Stortinget griper inn mener Solberg det «undergraver forhandlingsinstituttet». Samme toner kommer fra Fremskrittspartiet parlamentariske leder Harald Tom Nesvik. Han mener opposisjonen «setter hele forhandlingsinstituttet i spill». Merk at dette kommer fra et parti som på ingen måte er bekymret for forhandlingenes ve og vel, men tvert imot har stått alene i sitt mål om å vrake det.
Denne retoriske øvelsen er en gjenganger, den dukker gjerne opp etter brudd i forhandlingene. Eller når noen stemmer mot en avtale inngått mellom staten og jordbrukets organisasjoner. Da Stortinget grep inn etter bruddet i forhandlingene i 2014 kalte Høyres Frank Bakke Jensen det et spill fra opposisjonen. «Jeg mener en skal vise ansvarlighet overfor forhandlingsinstituttet. Da mener jeg det er et spill når en er villig til å sette dette i fare,» sa Jensen til Dagsavisen. Året etter var det opposisjonens tur til først å sable ned deler av avtalen bøndene hadde inngått med Sylvi Listhaug, for deretter å advare mot å stemme mot den, fordi det truet forhandlingsinstituttet.
Selv om dette ikke er første gang Stortinget griper inn, har det vært normalen at statens tilbud har blitt vedtatt uten endringer i Stortinget. Men påstanden om at Stortinget ikke kan gripe inn fordi det vil «undergrave forhandlingsinstituttet» henger ikke på greip. Vi kan like gjerne snu på det og si at den største trusselen mot forhandlingene er en praksis der et avmektig storting ser passivt på at en regjering bruker forhandlingene til å drive gjennom en politikk den ikke har flertall for, uansett hvem som sitter med makten.
Den kanskje største striden i årets oppgjør handler om bøndenes inntekter. Bondeorganisasjonene fremmet et krav som ville gi større inntektsvekst enn for andre grupper, og viste til landbruksmeldingen Stortinget vedtok kort tid før oppgjøret, der det heter at målet er å «redusere inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper i samfunnet». Dette har de støtte for på Stortinget, der det er bred politisk enighet, med unntak av regjeringspartiene, om at regjeringen ikke tar styringssignalet fra landbruksmeldingen om å redusere inntektsgapet med et tilbud som i kroner per årsverk ville gi bøndene en potensiell inntektsvekst langt under andre grupper. Etter forhandlingene er det dette tilbudet som ligger på bordet i Stortinget.
Så er spørsmålet: Kan Stortinget gjøre noe med dette? Ja, selvsagt. Forhandlingene må sees på som en forberedelse til behandlingen i Stortinget. Regjeringen skal forholde seg til de politiske målene som er satt for jordbrukspolitikken, og Stortinget har et selvstendig ansvar for å vurdere oppgjørene opp mot disse politiske målene. Eller som det heter om formålet til forhandlingene i Hovedavtalen for jordbruket: «Avtaleverket for jordbruket har til formål å regulere tiltak som er egnet til å fremme fastlagte mål for jordbruket». Med andre ord: Det kan ikke være en automatikk i at et oppgjør bankes gjennom på Stortinget.
Etter bruddet i 2014 sa Frank Bakke Jensen at «hvis det blir en forståelse hos bondeorganisasjonene at de ikke trenger å forholde seg til staten som forhandlingspart, kan man neste år bare bryte på dag én og gå til sine gode venner i Stortinget. Da har forhandlingsinstituttet havarert, og det er ganske skummelt». Erna Solberg er i år inne på noe av det samme når hun snakker om at «bøndene har visst at de ikke kan få mer i Stortinget» etter et brudd. Javel? For det første handler ikke oppgjøret bare om antallet millioner, om inntekter og om bøndenes interesser. Det handler altså om de politiske målene som settes for en av våre viktigste næringer. For det andre «havarer» ikke forhandlingsinstituttet ved at Stortinget gjør justeringer på et oppgjør. Mener Stortinget at et oppgjør bryter med de politiske målene, skal de kunne gripe inn. Det gjør Stortinget sjelden. Til tross for at oppgjør etter oppgjør har gått på tvers av uttalte politiske mål. Stortinget har vedtatt mål for styrket selvforsyning i et øyeblikk, og stemt for oppgjør som har gått i motsatt retning, i det neste. Forhandlingene har blitt en hvilepute for Stortinget. Politikken, virkemidlene, har blitt overlatt til regjeringen, med Stortinget som passive tilskuere. Det som står på spill er ikke forhandlingsinstituttet, men framtida for jordbruket. At Stortinget griper inn er ingen trussel mot forhandlingene. Tvert imot.