Å få en fremmed bordkavaler er alltid spennende. Ofte blir det en øvelse i tørrprat, men noen ganger gnistrer det. Man går fra bordet og tenker: Her var det ikke bare maten som var god. Innholdet vil sitte lenge i.
En slik opplevelse fikk jeg siste uke. Det kullsvarte håret til den unge borddamen vitnet om en annen etnisk opprinnelse. Foreldrene hadde kommet fra et konfliktområde, men hun hadde bodd i Norge fra fødselen av. Hele hennes væremåte var norsk. Hun var en av de få i den store familien som ikke hadde tatt medisinsk utdannelse, men hadde gått i en annen akademisk retning.
Jeg sendte henne kurven med focaccia-brød.
– Nei, takk, jeg er blitt varsom med karbohydrater. Så la hun til: – Du vil ikke tro hvordan jeg så ut for vel et år siden. Jeg tok tak i livet mitt og har halvert vekten. Jeg har kvittet meg med 60 kilo på 13 måneder.
– Folk tror meg nesten ikke. Jeg har slanket meg gjennom beinhard trening og bevisst kosthold. Enkelte dager var jeg i treningsstudio opp mot fem timer. Når kiloene rant av, var det bare å fortsette.
– Hva har det gjort med livet ditt?
– Du kan jo selv tenke deg at dette har betydd mye. Jeg har funnet meg selv, også takket være at jeg tar min tro mer alvorlig. Min familie er kulturelle muslimer. Slankingen satte meg også på et åndelig spor. Nå ber jeg fem ganger om dagen. Jeg opplever at det gjør noe med meg.
– Ber du for å påvirke Gud eller ber du for å bli påvirket av Gud?
– Det var et godt spørsmål. Jeg tenker at vi trenger å bli påvirket av det gode. Jeg vet ikke hvordan andre har det, men for meg gjør det godt å rette blikket utenfor seg selv. Jeg er så lei meg for at vår religion er blitt forbundet med ekstremisme og terrorisme. Koranen brukes feil, og jeg håper at jeg kan bruke livet mitt til å forske på forholdet mellom religion og politikk.
– Hvor ofte er du i moskeen?
– Jeg har aldri vært i en moské i hele mitt liv.
Omtrent slik forløp samtalen. Da jeg kom hjem, fant jeg en artikkel av forfatteren Arne Berggren i Vårt Land. Han skrev følgende: «Det var først da jeg ble spurt om å skrive andakter for NRK radio at det gikk opp for meg hvor langt vekk kirken er for mange».
Berggren er inne på noe. Han er ikke alene om denne opplevelsen. Avdøde professor Frank Aarebrot sa følgende i et av de mange portrettintervjuene med ham: «Jeg kan ikke sist huske noen snakket til meg om Jesus».
Dette fraværet gjelder ikke bare for akademia. For mange nordmenn er det ikke lenger naturlig å snakke om tro og åndelige spørsmål. Dette gjelder også troende kristne. Mange forteller at de er blitt tause om sin tro på arbeidsplassen eller i vennegjengen.
Denne tausheten skaper også en motreaksjon. Noen kristne skal vise at de ikke feiger ut. De blir svært høyrøstede og påståelige. Ofte kan de skyve folk fra seg og skape ytterligere avstand til troen.
Den muslimske bordkavaleren viste en annen vei. Hun snakket naturlig om sin tro, og koblet den til hele livet, inklusive det kroppslige. Styremiddagen på Trygve Hegnars Holmen Fjordhotell – der alle kriker og kroker er preget av Finansavisen og Kapital – ble en påminnelse om at det finnes en annen virkelighet og at det er godt mulig å snakke om det.