Markedsføringsorganet for melk ved rådgiver Guro Waage gir i sitt innlegg uttrykk av at det er kun veganere som bør ta jod i form av kosttilskudd. Realiteten er at blant annet over halvparten norske gravide får i seg urovekkende lite jod. Derfor anbefaler Nasjonalt råd for ernæring at myndighetene straks tilsetter tilstrekkelig med jod i matsalt, samt at: «Personer med lavt inntak av melk bør anbefales kosttilskudd med jod. Dette gjelder særlig kvinner i fruktbar alder, gravide, ammende og barn».
Dette er i tråd med det Verdens helseorganisasjon anbefaler. Jordsmonnet er fattig på jod i mange deler av verden, derfor er det bare en illusjon at man "enkelt", slik Waage tror, kan få i seg nok jod med mat. Kumelk er ingen naturlig kilde til jod – maten til kuene (kraftfôret) er kunstig beriket med jod. Allikevel har ikke melk vist seg til å være en pålitelig kilde til jod. Jodinnholdet i kraftfôr har, som både praksisen og forskningen har vist, vært vanskelig å holde på et riktig, stabilt nivå. Jodberiking av salt er derfor noe bl.a. Danmark, Tyskland og Sverige iverksatte for lenge siden.
Vanskelig å få nok jod uten tilskudd
Halvparten av norske gravide er ikke veganere, ei heller vegetarianere. Til tross for at myndighetene i over 60 år rådet å drikke melk, til tross for intens markedsføring og lett tilgjengelighet av melkeprodukter så viser tallene helt tydelig: Voksne mennesker klarer ikke/vil ikke drikke så store mengder melk at jodbehovet blir dekket.
Dette erkjenner Nasjonalt råd for ernæring, og skriver på side 61 i sin rapport: "Store grupper utelater meieriprodukter og/eller sjømat, jfr Norkost- 3-undersøkelsen, og det er lite trolig at informasjon om betydningen av å innta disse produktene for å dekke jodbehovet, vil endre på dette."
Gode grunner til å drikke mindre melk
Det er mange gode grunner til å begrense, og eventuelt droppe helt, melkedrikking. I 2011 uttalte Nasjonalt råd for ernæring: "Siden systematiske kunnskapsoppsummeringer finner både sannsynlig gunstige og ugunstige effekter av kalsium, samt mulige gunstige og ugunstige effekter av meieriprodukter på kroniske sykdommer (se kapittel 8), gis det ikke kvantitative anbefalinger i de norske kostrådene.» Også Harvard fraråder å spise mer enn to porsjoner meieriprodukter per dag, bl.a. fordi melk kan øke risiko for kreft i prostata. Dermed er ikke melk noe særlig tryggere enn tang og tare, heller imot - melk må man drikke i så store mengder at dette gir helsefare.
Mesteparten av verdens befolkning tåler ikke kumelk av genetiske årsaker, noe som gjelder ikke-vestlige innvandrere. Dyreetiske og miljømessige grunner er andre gode grunner til hvorfor mange vil begrense melkeinntaket, noe også miljørapporter oppfordrer til.
Velg det som er best for mennesker - ikke for næringen
Norsk meieriindustri har i mange tiår påvirket ernæringspolitikken. Melk er viktig for distriktene og for dagens landbrukspolitikk. Meieriindustrien og Guro Waage ønsker kanskje at melkepropagandaen fortsetter, og at melk fremmes som en sunn, trygg og nærmest den eneste kilden til jod og andre næringstoffer. Folkehelsen er neppe prioritet nummer en for næringen, og opplysningskontoret (markedsføringsorganet) for meieriprodukter har i hvert fall noen andre oppgaver. Når tallene viser at svært mange norske gravide og barn står i helsefare på grunn av for lavt jodinntak, burde myndighetene klare å stå imot påvirkningen og lytter til WHO istedenfor å gjøre slik Guro Waage fra melkebransjens markedsføringskontor sier. Det er på tide at norske myndigheter endelig tør å velge det som er best for mennesker, og ikke for næringen.