Man blir ikke syk av sitt rusavhengige barn

Kunnskapen om hvordan man kan takle rusproblemer i nærmiljøet er underkontinuerlig endring. Tidligere møtte samfunnet utfordringene med politi, arbeidsleire, fengsel og annen institusjonalisering. Behandling da var noe annet enn nå, ti år har gått siden rusavhengighet ble vedtatt som en sykdom.

Den gang skulle man straffes og underkastes, nå har man rett til hjelp fra helsevesenet. På avrusningen da fikk man i beste fall tigerbalsam til å smøre på tannkjøttet ved tannverk, i dag tildeles narkotiske stoffer ved inngangsdøren. Den gang lette man etter mulighet til å rømme klinikken, nå gir pasientrettighetene rett til vurdering om forlengelse av opphold.

Etterhvert som kunnskapen styrkes, skjer radikale endringer i både politikken og i rusomsorgen. Grensene forskyves. Tidligere gikk de ved bruk. I dag går de ved adferd, stabilitet og helserisiko. Tidligere fantes ikke grenser for elendighet folk måtte gjennom for å bli rusfri, i dag er målsetningen å redde liv.

Til nrk.no sier Marianne Grimsgaard at hun ble syk av sin rusavhengige datter. Hun fikk eksem, hodepine, magesmerter og vondt i skuldre og nakke. At bekymringen har vært sterk kan man lett forestille seg. Behandlingsvesenet kaller tilstanden medavhengig. Grimsgaard avviste til slutt sin datter og kaller det et vendepunkt.

En som anses som medavhengig, er liksom misledet til å bistå den avhengige med å få tak i knark, som må unngås for enhver pris. Teorien er at man må sette grenser for å unngå å legge til rette for misbruk. På bakgrunn av denne foreldede forståelse, gis stadig råd om å bryte all kontakt.

Før i tiden fortalte nær sagt alle som hadde vært rusavhengige at vendepunktet kom da de hadde blitt tatt av politiet. Eller under fengselsoppholdet. Eller da de endte opp på gaten. Den gang fantes ikke grunnlag for andre forklaringer.

Betine Sandland ved veiledersenteret for pårørende sier til nrk.no at det ikke finnes noen fasit på hva som er riktig når det gjelder å settegrenser. Det stemmer ikke. I dag vet vi at trygge rammer og gode sosiale kontakter er avgjørende for å kunne forebygge de verste konsekvenser rusavhengighet kan medføre.

Utenforskap, unødvendige skader og risiko for død.

Det er respektløst ïkke å sette grenser for adferd fra sine nærmeste, men oftest uforsvarlig å stenge døren og bryte kontakt når familiemedlemmer blir syke. Det er ikke i tråd med utviklet kunnskap om teamet, men bør advares mot på det sterkeste.