Debatt

Makt og mannefall

Metoo er for viktig til å ende opp som et norgesmesterskap i krisehåndtering.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Trond Giske, Kristian Tonning Riise, Ulf Leirstein – og en foreløpig ikke navngitt såkalt samfunnstopp i Tromsø. Uke to i det nye året var uka da Metoo for alvor gjorde sitt inntog i norsk politikk, på bred front. Det er ingen dristig spådom å si at dette bare er begynnelsen.

For å forstå hvilket tidsskille Metoo er, kan det være nyttig å minne om historiene til to politikere som har fått tillit til å bekle noen av landets aller høyeste verv, selv med svært stygge flekker på rullebladet: Bård Hoksrud og Terje Søviknes, begge fra Frp. Hoksrud brøt sexkjøpsloven da han betalte en prostituert for seksuelle tjenester i Riga i 2011. Der var han på tur med tre ungdommer fra Fremskrittspartiets Ungdom. Skandalen fikk ingen konsekvenser for Hoksruds karriere. Han ble nominert og valgt til Stortinget, før han ble utnevnt til statssekretær av Kongen i statsråd.

Terje Søviknes ble på sin side håndplukket av Siv Jensen som ny oljestatsråd til tross for at han har hatt sex med en beruset 16-åring på et Frp-arrangement mens han selv var nestleder. Det er høyst tvilsomt om det ville latt seg gjøre å utnevne Søviknes til regjeringsmedlem i dag, etter Metoo. Sånn sett kan han prise seg lykkelig for at han rakk å ta sete ved kongens bord i siste liten.

Fremskrittspartiets nestleder Per Sandberg har kalt Hoksrud-saken for «Frps beste sexskandale». Grunnen til at Sandberg er så fornøyd, er ikke, som man kanskje skulle håpe, at den førte til en varig endring i Frps partikultur, at den vekket til live ny bevissthet om seksuelle overgrep eller at partitoppene tok sitt ansvar for egne handlinger med et dypere alvor. Nei. Ikke noe av det. Slikt er ikke – eller var i alle fall ikke – suksesskriterier når politikere skulle bedømme om de hadde taklet en sexskandale på en god eller dårlig måte. Suksesskriteriet er dette: Var mediehåndteringen bra nok? Var krisekommunikasjonen utad så smart at man oppnådde det aller viktigste? Som altså ikke er å beskytte ofrene, men å beskytte Partiet. På dette punktet har vi tverrpolitisk enighet og et solid stortingsflertall i Norge.

Trond Giske, Ulf Leirstein og Kristian Tonning Riise er tre ulike politikere, fra tre ulike partier. Overtrampene de har begått, er også forskjellige. Leirsteins handlinger er klart straffbare. Men de er foreldet, så Frps parlamentariske nestleder risikerer ikke tre års fengsel. Trond Giske har sannsynligvis sitt på det tørre juridisk, men ikke politisk eller etisk, spesielt ikke med tanke på at han har vært en del av den øverste partiledelsen. Tonning Riise-saken er under utvikling. De opplysningene som foreligger nå, tilsier at denne saken er svært alvorlig.

På ett punkt er sakene forbløffende like: Det handler veldig lite om ofrene og veldig mye om alt annet når de politiske partiene skal bestemme hvilket hensyn som veier tyngst. Da statsminister og Høyre-leder Erna Solberg kommenterte Tonning Riise-saken første gang, var det partiet som kom først: «Jeg synes saken er lei for Høyre, Kristian og Unge Høyre».

Jeg ville ikke ordlagt meg sånn, Erna. Det hadde vel vært riktigere å si for eksempel at «dette er en veldig lei sak, og da aller mest, selvsagt, for et ukjent antall unge og sårbare jenter i og rundt Unge Høyre». Punktum.

Sexskandale-krisekommunikasjon for dummies ser ut til å inneholde følgende punkter: 1) Omtal handlingene i ufarlige og bagatelliserende vendinger. Ikke kom med detaljer. Noen eksempler: Å stikke tunga si ned i halsen på en ung jente er «uønsket oppmerksomhet av seksuell karakter». En oppførsel så grov at du blir passet på og ikke får være alene med unge jenter blir til «relasjoner man ikke burde inngått». Å sende hardporno til barn er å gjøre «ting jeg ikke er stolt av» «i en tøff periode».

2) Kom avsløringene i forkjøpet. Får du snusen i at noen er på sporet av deg, spring like til Facebook og publiser en ullen beklagelse, slik at det ser ut som du forstår alvoret og tar konsekvensene på eget initiativ. Målet er ikke å lære av saken, men å utmanøvrere mediene. 3) Trekk deg fra noe hvis du kan. 4) Ikke ta telefonen. Hold deg til manus og tenk for Guds skyld først og fremst på ditt eget ettermæle.

Det er ikke utelukkende de politiske partienes skyld at det blir sånn. Under Giske-saken var det tidvis mer spenning knyttet til om Ap-leder Jonas Gahr Støre håndterte saken riktig utad, enn om jentene ble godt ivaretatt. Men Ap hadde i det minste Hadia Tajik. I Høyre er det verre stilt. Der har man visst om Tonning-Riises oppførsel i lang tid, uten at et har fått spesielt alvorlige følger. Det ble forsøkt skapt et inntrykk av en ikke-sak. Det var ingen varslinger, var påstanden. Da Unge Høyre-lederen trakk seg og løy åpenlyst om sine egne handlinger, ble han omtalt som «klok».

Det kommer ikke til å bli slutt på slik oppførsel eller slike saker før både norske politikere og vi som skriver om dem endrer holdning på et helt grunnleggende punkt: En god håndtering av seksuelle overgrep er en håndtering som tar utgangspunkt i ofrenes behov og som våger å ta et oppgjør med maktstrukturer og ukultur, slik Jonas Gahr Støres gjør når han sier det er slutt på gratis alkohol i Ap.

Så lenge man er mest opptatt av spinn, renomme og å få partiets omdømme helskinnet gjennom skandalen, er man dømt til å bomme på målet. Og målet er altså ikke at kommunikasjonssjefen skal bli kåret til «månedens medarbeider».

Mer fra: Debatt