I Europa og Nord-Amerika har religion lenge vært på vikende front fra den politiske arenaen. Men de siste årene har trenden snudd: Høyreradikale politikere har forstått potensialet i kraften av å mobilisere religiøse krefter. Hvilke politikere som reelt er troende og hvilke politikere som kynisk utnytter religion til egen vinning kan man bare spekulere i, men en ting er sikkert: Politikere må gjerne være religiøse, men religion i seg selv burde aldri styre politikken.
Siden Tea Party-bevegelsen så dagens lys i USA i 2009, har amerikansk politikk tatt en ny og uventet kurs. Denne bevegelsen, som kan kalles en kristen religiøs bevegelse – ettersom 81 prosent av tilhengerne er kristne, har noe av ansvaret for polariseringen som har splittet det amerikanske samfunnet. Fornuften og vitenskapen som tidvis har styrt Det Hvite Hus, har blitt lagt på hyllen idet Trump føyer seg etter hva majoriteten av kristenkonservative velgere ønsker.
Mange kristne tolker ett bibelvers i Første Mosebok kapittel 2 vers 3 som at Gud ikke vil velsigne dem som ikke støtter jødene. Av den grunn er mange kristne opptatt av å gi jødene en nærmest ukritisk støtte. Derfor er det ikke overraskende at Trump kunngjorde Jerusalem som Israels hovedstad. I Bibelen står det nemlig profetier om at Jerusalem skal bli gjenopprettet, som mange tolker dit at Jerusalem må gå tilbake til jødenes hender. Trumps anerkjennelse av Jerusalem som hovedstad skapte ekstatisk stemning blant amerikanske kristenkonservative, men ble til stor provokasjon for muslimer som mener Jerusalem er deres hellig by. På tross av at den religionspopulistiske Jerusalem-avgjørelsen har skapt et verre konfliktnivå i Midtøsten, så virker ikke Trump eller Tea Party-bevegelsen å bry seg, såfremt Guds vilje skjer og Trump vinner neste valg.
I tillegg har Trumps politikk blitt styrt av kristne kampsaker som abortlov og homofiles rettigheter. Tidlig i presidentskapet kuttet Trump finansiering av institusjoner som gav abort-rådgivning til kvinner, og nå er det sannsynlighet for at abortloven vil bli drastisk endret. President Trump blir hyllet av kristenkonservative som sendt av Gud for å forberede kristenheten før endetiden.
I både Polen og Brasil ser vi en lignende utvikling som i USA og flere andre land. Høyreradikale partier fører en politikk som appellerer til radikale kristne.
Religionspopulisme i Norge
Norge er dessverre intet unntak. Siden Sylvi Listhaug bidro til planleggingen av Oslo Symposium og de avholdt sin første samling i 2011, har utviklingstrekk hos Tea Party-bevegelsen og Oslo Symposium vært slående like. I likhet med Tea Party-bevegelsen i USA så har Oslo Symposium fått toppolitikere på talerstolen til å opptre som kristendommens forsvarere. Kritikken mot muslimer hagler. Når Oslo Symposium samles i mars 2019, er hovedtaleren Michele Bachmann, som Washington Post omtalte som dronningen av Tea Party-bevegelsen. Bachmann er vaksinemotstander, ønsker endringer av evolusjonsundervisningen, er Israel-tilhenger, er imot abort og har et negativt syn på homofili og likekjønnet ekteskap. Michele Bachmann har dermed lignende politisk syn som mange av årets og tidligere års talere på Symposiet, kanskje med unntak av vaksinemotstand.
Mange toppolitikere og profilerte maktpersoner i Norge har delt podium på Symposiet med talere som sprer kontroversielle påstander. Erna Solberg (H), Siv Jensen (Frp), Sylvi Listhaug (Frp) og Knut Arild Hareide (KrF) er noen eksempler på talere som har vært på Symposiet flere ganger. Til årets Symposium returnerer Siv Jensen igjen, sammen med Kristin Clemet og Kjell Ingolf Ropstad (KrF).
Hovedbudskapet til Oslo Symposium går ut på et forbehold om å støtte staten Israel på alle tenkelige måter. På Symposiet i 2017 lovte Sylvi Listhaug at Frp skulle støtte Israel, som de alltid har gjort. I lik stil som politikere i Tea Party-bevegelsen, fremstilte Listhaug seg selv som forsvareren av kristne, samt at hun kom med angrep mot det tredje kjønn. Talere på Symposiet svartmaler venstresiden av norsk politikk og norsk media, som hevdes å være krefter som i lengre tid har sekularisert Norge. Hanne Nabintu Herland fikk applaus for å stemple Norge som et av de mest religionsfiendtlige land i verden og hevdet kristendomsforfølgelsen i Norge er like ille som den var mot kristne i Sovjet. Nina Monsen har gjentatte ganger avkreftet realiteten av vitenskapelig bevist homoseksualitet, til applaus fra Symposiet.
Ytringsfrihet burde og skal stå sterkt. Alle som har lyst, burde få lov til å tale på Oslo Symposium, men når maktpersoner som vet bedre ikke ytrer ett eneste kritisk ord mot det kritikkverdige som florerer, da opptrer våre folkevalgte moralsk uakseptabelt. Maktpersoner som observerer urett på en så offentlig måte som folkevalgte gjør på Oslo Symposium, bidrar til legitimering av uretten. Konsekvensen av slik legitimering er en sannsynliggjøring av at radikale kristne forsterker virkelighetsbilder som trenger korrigering. Når folkevalgte handler på denne måten, så er det ikke rart at det politiske klimaet i Norge surner.
Religionspopulisme banker på døren
Om Oslo Symposium får viljen sin så mister vi abortloven slik vi kjenner den. Norge vil bli en av Israels fremste støttepartnere. Likekjønnet ekteskap opphøres. Kreasjonisme erstatter evolusjonslæren i skolepensumet. Gudsfrykt skal gjeninnføres og Bibelen heves over sunn fornuft.
Sistnevnte utvikling har skutt fart i flere andre land. Det er naivt å tro at radikale kristne ikke får til det samme i Norge; dersom denne gruppen fortsetter sin vekst og fortsetter å få ukritiske toppolitikere med på sin side.
At statsminister Solberg sa seg villig til å mykne opp abortloven, i en maktkamp der hun forsøkte å blidgjøre en gruppe kristne; det er et bevis på at den religionspopulistiske trenden rundt om i verden også står på døren til norsk rettighetskamp.
Vi som ikke ønsker et politisk flertall i Norge som viser tilbøyelighet til å styre oss tilbake flere års tid med rettighetskamp; vi kan faktisk gjøre noe. Vi kan debattere den voksende religionspopulistiske trenden. Vi kan kreve at folkevalgte har integritet når de opptrer på steder som Oslo Symposium, og vi kan også kreve at rettighetskampene ikke går tilbake i tid.