Kultur

Makt i mannehender

Oslo-Filharmonien, mottaker av 144 millioner statskroner i året, har på fire år kun framført fem orkesterverk av nålevende kvinnelige komponister.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I løpet av disse fire årene har de engasjert tre (!) kvinnelige dirigenter.

Det framgår av en evaluering som Kultur­­departe­mentet har bestilt. Panelet som har evaluert Oslo-Filharmonien og Kristiansand Symfoniorkester i 2011-2014, har kalt rapporten «I takt med tiden». Kanskje skulle de spandert et spørsmålstegn på slutten.

Kristiansand Symfoniorkester markerte stemmerettsjubileet i 2013 med å framføre seks verker av kvinnelige komponister, etter at de i to år kun spilte verker av mannlige komponister. Jubileumssatsingen førte til at orkesteret spilte flere verk av kvinner også i 2014. Oslo-Filharmonien måtte på sin side tåle kritikk fra komponist Maja Ratkje for å spille 113 orkesterverk der 112 av komponistene var menn.
I evalueringen av Oslo-Filharmonien kan vi lese om et orkester som står for mye positivt, og at de bevisst satser på å fremme norske komponister. De evner å trekke et forholdsvis bredt publikum, eksempelvis gjennom framføringen av «Star Wars»-musikken, og de framstår som kvalitetsmessig bedre enn for noen år siden. De har også en kvinnelig direktør som deltar aktivt i den offentlige debatten. Men så var det «tradisjonens åk», et begrep som dukker opp når debatten om kvinner innen klassisk musikk forsiktig og dannet kiler seg fram.

Det klang surt i stemmerettsåret da sjefdirigent Vasily Petrenko gjorde en noe ugrasiøs inntreden i den norske offentlighet ved å uttale: «Orkestermusikere reagerer bedre på å ha en mann foran seg. De har ofte mindre seksuell energi og kan fokusere mer på musikken. En søt jente på podiet gjør at tankene går mot noe annet.» Sitatet ble raskt nyansert og Petrenko hevdet seg misforstått. Det er nok ingen grunn til å tro at utsagnet representerer institusjonen Oslo-Filharmonien. Like fullt har de en vei å gå. Rapporten, som ble overtrekket Kulturdepartementet onsdag konkluderer: «I evalueringsperioden synes det som om Oslo-Filharmonien har arbeidet mindre målbevisst for å engasjere kvinnelige dirigenter.»

Halldis Rønning og Cathrine Winnes Trevino er eksempler på norske kvinnelige dirigenter. På verdensbasis har vi profiler som Marin Alsop og Han-Na Chang (gjestedirigent for Trondheim Symfoniorkester i fjor). I Den Norske Opera & Balletts orkester har vi to kvinnelige konsertmestere, Catharina Chen og Camilla Kjøll. Kantoren i Oslo Domkirke, som tiltrådte over nyttår, er også kvinne. Utviklingen er positiv, men likevel går det for sakte. Her burde Oslo-Filharmonien bidra i større grad, mener panelet som har evaluert dem.

At det er et hierarki som henger igjen i den klassiske musikkverden blir stadig bekreftet. Dramatikken rundt operasjef Per Boye Hansens åremål er et eksempel på hvordan lederstil og strukturer som bryter med de verdiene vi hegner om i samfunnet vårt, blir forsvart med tradisjon og kvalitet som argumenter. Kunsten, og den kunstneriske ledelsen, trumfer alt. Den musikalske lederen er «maestro», og skal være autoritær i stilen. Dette har visst menn lettere for, har det blitt sagt.

Det er ikke til å komme fra at orkestre vil framføre flest verker av mannlige komponister. De skal tross alt ivareta en lang tradisjon. At det finnes flere menn enn kvinner som dirigerer er et faktum. Men 300 år etter at grunnlaget ble lagt for den vestlige kunstmusikken, vil orkestrene som framfører den stolte tradisjonen framstå som stadig mindre relevante hvis ikke de evner å framheve nye stemmer. En Donald Duck-aktig hissigpropp av en maestro som tviholder på den edle tradisjonen vil neppe tiltrekke seg nye lyttere. Arrogansen overfor samtidens verdier skaper distanse mellom den klassiske musikken og publikum, og kan bidra til at statsstøtten til disse institusjonene mister sin legitimitet. Her trengs det flere kvinnelige hender.

Mer fra: Kultur