Debatt

Maksimalisme på snaufjellet

På 850 meter høyde i krattskogen står skiltet: Nytt hyttefelt – med småbåthavn. Småbåthavn!

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Lite forteller mer om hva vi har blitt, hvor langt fra opphavet vi har kommet som nasjon, enn hva som har skjedd med hyttene og hyttekulturen. Nærmere en diagnose kommer ikke gamle Norge. For hver tilbakelagte høstferie blir den mer og mer åpenbar.

I løpet av våren 2018 passerte vi en halv million fritidsboliger her til lands. Og sånn sett nærmer vi oss målet om hver mann si hytte. I hvert fall ei hytte per familie. Såpass må det være i verdens rikeste land. På landsbasis ble antallet nybygde hytter mer enn doblet fra 1986 til 2006. I fjor ble det bygd mer enn dobbelt så mange hytter på det indre østlandet som det ble i år 2000. 50 prosent flere på tiåret fra 2007. Det gror godt i Hytte-Norge.

Moderne tider krever moderne løsninger. Strøm og WC og wifi. Hands up, full forståelse. Jeg har svelget unna markedsførernes innsalg av «ski in – ski out» og skamløsheten i å kalle noe som helst i den norske fjellheimen for «resort», men skvetter til når hyttene selges med tilgang til småbåthavn, slik de blir nå på vårt fjell. Og vi snakker ikke Kragerø, men Golsfjellet. Småbåthavn i et vann der det ikke er lov å ha mer enn 5 hesters motor. I et vann der båtene før bare er trukket på land og festa til ei fjellbjørk.

20 prosent av alle nye hytter føres opp i Oppland, der vår 70-tallshytte ligger. Det er landets største hyttefylke med 60.000 grunnmurer. I Valdres er det nå over 18.000 hytter. Det er flere hytter enn folk. Totalt ble det bygd 647 nye hytter i Valdres i 2017. «Dette er dobbel så mange som i de tidligere rekordårene 2011 og 2012», skriver lokalavisa Oppland Arbeiderblad. Ny pers, altså.

Størrelsen på hyttene este lenge som hvetedeig fra rundt 60 kvadrat i 1986. For ti år siden var det helt texas med snittstørrelse på de nye hyttene i innlandet på 123 kvadrat. Nå har denne trenden riktignok snudd. De ringe hyttene har krympet til under 100 kvadrat. Men det monner lite når antallet vokser med rekordfart og bunker med ferdig regulerte felt ligger klare på rådmennenes kontorer. Interessen er stor, renta lav og sparekontoene fulle. Og jeg unner alle muligheten til både eie hytte og oppleve fjellet. Spørsmålet er bare hvor det skal ende. Når er det fullt i fjellet? Når går antallet hytter og mennesker i anorakk ut over summen av trivsel – for både folk og dyr? Når må man asfaltere veiene? For ikke snakke om stiene.

At folk har dårlig smak og ønsker seg ei lafta hytte på 250 kvadratmeter med boblebad og parabol, dobbeltgarasje og varmekabler i oppkjørselen – og tilgang til marina – er én ting. Penger gjør folk både fartsblinde og perspektivløse. Gi dem kake, sa Marie Antoinette da det ikke var brød til å fôre det franske folket (Neida, hun sa ikke det, men poenget er godt). Det er tilgivelig å la seg rive med. Ola og Kari surfer videre på en historisk sukkertopp, godt hjulpet av rentenivå og statsbudsjett. Men hvor er motkreftene? Hvor er politikerne og rådmennene i hyttekommunene, de som skal regulere utbyggingen, sette fornuftige grenser? Og hvor er den tradisjonelt konservative grunneieren, forvalteren med evigheten som horisont?

Før bygde vi våre små og enkle hytter i fjellheimen i stri tvekamp med naturkreftene. Kampen er nå vunnet. På knockout. Når traktoren først står der, bygger man like godt 100 som 10 hytter. Det er jo bare rasjonelt. De som skal forvalte den knappe, ikke-fornybare ressursen som fjellområdene våre er, ligger svimeslått bak ei gran og teller penger.

Mer fra: Debatt