Kultur

Magi i mørket

Husker du den første filmen du så på kino? Husker du den følelsen? Magi i mørket. Fellesskap.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Den første filmen jeg så på kino var «Kamilla og tyven». Det er i hvert fall den første filmen jeg husker at jeg så. På den tiden hadde ikke vi videospiller hjemme. Vi leide en videoboks hos videosjappa. Året var 1988 og film var magi. Jeg så «Kamilla og tyven» på Saga Kino, med en pose M i fanget. Fra det øyeblikket lyset ble slått av og bildene rullet over lerretet var jeg fortapt. For meg var film på kino nesten like magisk som de bildene ord i bøker kunne gi meg. Siden har jeg sett mye rart, mye bra, noe dårlig, mange smale filmer og mange blockbustere på kino. Fortsatt blir jeg berørt av mørket, fellesskapet, den kollektive opplevelsen. Jeg har skreket, grått, ledd og sovet i en kinosal.

Jeg tror neppe jeg er alene om å elske film på kino og jeg tror neppe jeg er alene om å ønske meg et mangfoldig kinotilbud. Hvis byrådet i Oslo, altså Høyre, Venstre og KrF, får det som de vil blir det annerledes. For nå skal Oslo Kino selges.

Byrådet mener det ikke er opplagt at Oslo Kommune skal ha eieroppgaven med å utvikle og drive Oslo Kino. Det kan være andre eiere som vil kunne løfte et godt selskap som Oslo Kino videre, sier de. Høyre, Venstre og Krf mener, i lys av samfunns- teknologi- og markedsutviklingen, at den beste måten å ivareta Oslo Kinos posisjon og kommunens verdier på er gjennom et salg av aksjene i Oslo Kino. Og de får ikke uventet støtte av Frp. Men byrådspartiene vil bare selge dersom prisen er tilfredsstillende.

Oslo Kino viser omtrent 250 ulike filmer i året. Dette er bedre enn i både København og Stockholm ifølge Film og Kino. 14 av 40 filmer på programmet er verken norske eller fra USA. Og Oslo Kino går med flere millioner i overskudd hvert år.

Vi i Arbeiderpartiet mener at det vil være ekstremt lite klokt å selge Oslo Kino. Vi er overbevist om at det vil gjøre at man vil få et mye smalere tilbud, noe også erfaringene fra våre naboland viser, og at en privat eier først og fremst vil ha interesse av å sette opp de filmene som generer størst inntekter uten å se at et mangfoldig kinotilbud er et viktig kulturbidrag for byens innbyggere. Arbeiderpartiet mener det er et tap for Oslos innbyggere og trist for kulturlivet dersom kinoen selges.

For Oslo Kino er ikke bare en leverandør av film. Oslo Kino er en leverandør av behov. Behovet for å møte det ukjente, det velkjente, det triste, det morsomme, det jeg ikke visste at jeg trengte og det jeg trenger. Det handler om meg, om å inspirere, motivere og om å oppdage. Før var kinosalen et møte med en verden jeg ikke visste om. Nå er verden nærmere enn noen gang, men likevel er det i hverdagen, i byen der jeg bor at jeg lever. Og når jeg trenger den lille flukten, reisen inn i fantasien, emosjonene eller til et sted jeg aldri har vært, er det filmen, litteraturen, musikken, maten, kunsten som tilbys i byen jeg bor i jeg må besøke.

Da er jeg avhengig av politikere som vet at mangfoldet er viktig og at mangfoldet sikres gjennom at vi eier noe sammen. Da trengs det en kinoeier som ønsker seg både smale filmer og blockbustere – og som vet at jeg ikke alltid oppdager film fra sør hvis det ikke tilbys meg.

En forkortet utgave av dette innlegget er publisert i Dagsavisen tirsdag 12. juni.

Mer fra: Kultur