Stridens kjerne: Kilombero-plantasjen i Tanzania, hvor Norfund landbruk produserer ris.FOTO: CATHERINE WILSON

Stridens kjerne: Kilombero-plantasjen i Tanzania, hvor Norfund landbruk produserer ris.FOTO: CATHERINE WILSON

Vis bildetekst
Foto:

11-03-2016

Mager rapport om Norfunds landbruksinvestering

Det afrikanske landbruket har et betydelig potensiale for å øke avlingene.

Innlegget er skrevet i samarbeid med Elin Ersdal, investeringsdirektør i Norfund

 

I en kronikk i Dagsavisen 9. mars skriver C. Wilson og J. Holmquist i FIVAS at «Tanzania ikke er et land hvor forholdene ligger til rette for investeringer i storskala plantasjedrift.» Ser man på produktiviteten i småskala landbruk i Tanzania, er konklusjonen den samme. Produktiviteten i landbruket i hele Afrika sør for Sahara (utenom Sør-Afrika) er for de fleste landbruksprodukter 10–15 % av nivået i resten av verden. Til tross for at største andel ubrukte landbruksarealer i verden ligger i her, så importeres nesten halvparten av maten som spises. Landbruk er en av de viktigste sektorene for fattigdomsbekjempelse i Afrika. Vekst i landbruket genererer flere arbeidsplasser i rurale områder og når ut til flere fattige enn de fleste andre sektorer. Likevel har landbruket i Afrika vært neglisjert både av politikere og i bistanden i flere tiår.

Det afrikanske landbruket har et betydelig potensiale for å øke avlingene gjennom å utvide jordbruksarealet og bedre driftsformene. Dette vil skape arbeidsplasser, bekjempe fattigdom og øke matsikkerheten. Derfor har Norfund landbruk som en prioritert sektor. Samtidig vet vi at dette er vanskelig, faktisk det vanskeligste vi driver med. Det har dessverre vært lite fremgang de siste 10–20 år både i organisering og forbedring av småbønders driftsmetoder, så vel som gjennomføring av lønnsomme storskala prosjekter. Alle sliter med å finne modeller og driftsformer som kan skalere og løfte landbrukssektoren i Afrika. Fordi det er så viktig å lykkes med dette, er det likevel riktig å prøve ut nye modeller.

Tropisk landbruk er vanskelig av mange grunner; mangel på agronomisk kompetanse, svak organisering av bøndene, manglende verdikjeder og transport til markedet, svake landbruksmyndigheter og uforutsigbare rammevilkår, klimaendringer, jord-erosjon, sykdom og skadedyr. Dårlig infrastruktur gjør innsatsvarer som gjødsel og utstyr dyrere i Afrika enn på andre kontinenter. Lave priser som følge av utstrakt import av billige, ofte subsidierte produkter reduserer lønnsomheten ytterligere.

Dette er utfordringer som gjør landbruk og matproduksjon vanskelig for alle; både for små og store bønder. Norfunds investering i risplantasjen Kilombero Plantations Limited (KPL) er en del av en vår langsiktige strategi for å investere i bærekraftige virksomheter innen mat og landbruk i Afrika, inklusive tilhørende trinn i verdikjeden – en strategi som støtter opp under FNs bærekraftsmål om matsikkerhet og bærekraftig landbruk.

Wilson og Holmquist skriver i sin kronikk at Norfunds investering i Kilombero «er en dårlig investering som verken har gått med overskudd eller har andre tydelige utviklingseffekter». Kronikken, og rapporten den baseres på, inneholder mange faktafeil som vi avstår fra å kommentere her. KPL er en oppstartbedrift. I tillegg til utvikling av selve farmen, er styrking av lokale risbønders produktivitet og kjøp av deres produkter sentralt i forretningsplanen. Investeringen er langsiktig og har som mål å bidra til effektiv produksjon av ris og derigjennom bidra til at Tanzania på sikt blir mindre avhengig av import. Plantasjen leverer allerede betydelig volum ris til markedet i landet. I 2015 ble det høstet 10.600 tonn ris på plantasjen. FIVAS har rett i at farmen ennå ikke er lønnsom (selv om den er på rett vei), men de tar feil når de antyder at prosjektet ikke gir utviklingseffekter. 829 personer jobber på plantasjen (44% kvinner) og ca 7.000 småbønder drar nytte av plantasjen gjennom opplæring og tilbud om avsetning på sine avlinger. KPL er dessuten etablert innenfor rammen av tanzanianske myndigheters langsiktige planer for regionen, SAGOT (Southern Agricultural Growth Corridor of Tanzania) og lokale myndigheter har en liten eierandel i prosjektet. Tanzanianske myndigheter bruker faktisk dette prosjektet som mønsterprosjekt og arbeider aktivt for å tiltrekke flere investeringer av denne typen til regionen.

Artikkelforfatterne fra FIVAS synes å bygge på den forutsetningen at de vet svaret for afrikansk landbruk. Hva svaret er, kommer ikke frem i artikkelen. De forklarer mange av svakhetene med landbrukspolitikken og statlige institusjoner i Tanzania. En del av dette er vi enig i, for eksempel «ulovlig» import av billig ris som dumper prisene i landet. FIVAS synes å mene at forholdene for moderne landbruk er så vanskelige at Norfund ikke bør prøve. Problemet med resonnementet er at alle disse svakhetene også treffer småbøndene.

«Hadde Norfund gjort en grunnleggende analyse av hva som skal til for å skape vekst i jordbruket i Tanzania kunne de sett at denne typen investeringer var svært usikker» er en påstand. Her slår man inn åpne dører. Vi vet at dette er høy risiko og lav lønnsomhet. Men det er så viktig av utviklingsmessige hensyn, at vi likevel prøver. Hadde Wilson og Holmquist selv prøvd å utvikle småskala landbruk, og deretter kunne vist resultater, skulle vi lyttet nøye etter kritikken. Vi kan ikke se at forfatterne eller den organisasjonen de representerer engang har prøvd.


nyemeninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!