Søndag ligger Orbán an til å vinne det tredje valget på rad og bli valgt som statsminister for en fjerde periode. Orbán er tilsynelatende populær i Ungarn, men han har også tilpasset valgsystemet i sterk favør til det største partiet, sitt eget Fidesz. Orbán har brukt årene ved makten på å utvikle et nasjonalistisk og autoritært styre som undertrykker minoriteter. Demokratiske rettigheter er blitt effektivt fjernet, mediene er under statens kontroll, rettssystemet er ikke lenger rettferdig, og doble piggtrådgjerder langs grensene holder mennesker på flukt ute. Med full åpenhet har Orbán utviklet et «illiberalt demokrati», et guffent hybridregime som avholder valg, men som er alt annet enn fritt og demokratisk på innsiden. I 2014 holdt Orbán en forsvarstale for at det er ikke-vestlige land som ikke er liberale, og kanskje ikke engang demokratiske, som vil gjøre suksess i framtida. Kan man stole på at velgerne tør å si sin egentlige mening i et slikt system?
Orbán er et forbilde for den nasjonalistiske regjeringen i Polen, og bidrar til å styre utviklingen i Øst-Europa i anti-europeisk og anti-demokratisk retning. Det er trist, særlig med tanke på Ungarns historie. Under kommunisttida i Øst-Europa ble Ungarn et symbol på frihetskampen etter revolusjonen i 1956. Modige demokratiforkjempere sto opp mot det autoritære sovjetiske styret, mange av dem med livet som innsats. Flere hundre tusen ungarere endte som politiske flyktninger i Europa da Sovjet slo nådeløst tilbake.
Orbán lå an til å seile inn til en ny statsministerperiode, men de siste ukene har det blitt klart at han møter større motstand enn forventet. Valganalytikere melder at opposisjonen er begynt å samarbeide ved å samle seg om den mest populære opposisjonskandidaten i hvert distrikt. Alt tyder på at Orbáns Fidesz vil vinne, men kanskje ikke med så mye som to tredjedels flertall som Orbán er avhengig av for å kunne endre grunnloven. Det gir et lite håp i et mørkt kapitel i ungarsk og europeisk historie.