Debatt

Mørkeblå tanker

Alle lurer på om Venstre tåler en omgang med forsøket på å forene ild og vann. Men hva med Frp?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Fotografiet er selvsagt ikke tilfeldig valgt. Det ligger på Facebook-siden til Frps mørkeblå fyrste, Christian Tybring-Gjedde. Abid Raja og Trine Skei Grande poserer foran moskeen til World Islamic Mission i Åkebergveien på Grønland i Oslo. De to Venstre-politikerne smiler lurt.

I statusen som ledsager bildet stiller Tybring-Gjedde sine 25.000 følgere følgende spørsmål: «Er dere for eller imot regjeringsforhandlinger med Venstre?» Den retoriske underteksten er ikke spesielt godt skjult. Han får svar som forventet: Godt over 2000 kommentarer, og et ganske entydig råd om å holde Venstre så langt unna regjeringsmakt som over hodet mulig. «Man går vel ikke frivillig i seng med Satan?» som en tilhenger velger å si det.

«Jeg er redd for at Trine vil ha som fanesak at Sylvi skal erstattes av en annen i rollen hun er i. Det knefallet for dette myggpartiet må ikke skje!» skriver en annen. Uansett hva man måtte mene om Frps politikk sånn ellers, er det ikke så vanskelig å forstå at et regjeringssamarbeid med Venstre er svært lite fristende for en del Frp-ere – det Tybring-Gjedde velger å kalle grasrota, men som like gjerne kan beskrives som Frps mest radikale og mørkeblå høyrefløy.

Før Venstre bestemte seg for å gå i regjeringsforhandlinger, snakket flere i partiet om at et krav måtte være at Sylvi Listhaug skal fjernes som innvandrings- og integreringsminister. Det er kanskje det som skal til for å få de medlemmene som nå vurderer å forlate partiet for godt til å ombestemme seg.

Det skal, som kjent, ikke så mye til å få en venstremann eller – kvinne til å forandre mening. Partiet har for eksempel nå bestemt seg for å gå inn i en regjering de gikk til valg på å erstatte, og store deler av Venstres mest maktklare politikere har utrolig nok klart å overbevise seg selv om at dette har de sagt tydelig fra om hele veien. At velgerne er forvirret, for ikke å si forbanna, må visst skyldes en misforståelse.

Sett fra et Frp-ståsted er kravet om å fjerne en navngitt statsråd, og endatil selveste Sylvi – eller bare antydninger om det – en helt uforståelig provokasjon. For det første er det snakk om en av de aller synligste politikerne i Frp, og heltinnen til den fløyen Tybring-Gjedde representerer. For det andre, og viktigst, er det opplagt at man ikke blander seg inn i personkabalen til andre partier med denne type krav. Det er det bare statsministeren som kan gjøre, og bare i ytterste nødsfall.

Sperregrensepartiet Venstre vil altså diktere Frp, som har godt over tre ganger så mange stemmer i ryggen, til å fjerne en av sine viktigste statsråder. Det oppfattes forståelig nok som grenseløst frekt. Hvorfor skal Frp finne seg i det?

Venstre har jo ikke noe særlig å tilby Frp – annet enn blod, svette og tårer. Deres inntreden i regjeringen vil ikke føre til at den blir en flertallsregjering. Og alle Venstres politiske seire vil bety nederlag for Frp: Venstre vil verne Lofoten, Vesterålen og Senja mot oljeutvinning. Siv Jensen åpnet valgkampen med å si at Frp er garantisten for slik utvinning. Venstre vil i tillegg verne Mørebankene, Jan Mayen, iskanten og Svalbard. Frp vil pumpe opp mer olje og gass. Venstre vil ha høyere avgifter på CO2. Frp vil ha slutt på veksten i drivstoffavgiftene. Venstre vil ha det de kaller en «rausere» innvandringspolitikk. Frp vil begrense innvandringen så mye som overhodet mulig.

Samtidig er det er litt uklart hva Venstre vil med regjeringsmakten, helt konkret. Rent bortsett fra å skaffe seg noen statsrådsposter som gjør det mulig å «skinne» litt mer. I stedet for å komme med velvalgte og tydelige maktkrav, slik for eksempel SV gjorde overfor Ap før valget, har Venstre sett seg ut noen ulne fraser om at de vil ha en «grønnere, rausere og mer sosialliberal» politikk. Hva det betyr i praksis, gjenstår å se. Og hvordan kravet om en annen retorikk skal materialisere seg, framstår som et mysterium. Skal Frp-statsrådene få utdelt en liste over tillate ord og uttrykk?

Forhandlingene kan fort ende med at Trine Skei Grande blir stående igjen som bonden som solgte smør og ingen penger fikk. Når man bryter et viktig valgløfte skal det mer til enn et nei til oljeboring i Lofoten, noen hundre kvoteflyktninger, meningsløse forsikringer om snillere språk og litt mer stønad til uføre for å reparere sårene. Frp har ingen grunn til å gi noe særlig mer. Samtidig er Grande dømt til å gå inn i regjering når hun først har fått partiet til å godta forhandlinger, i alle fall hvis hun ønsker å fortsette som partileder.

Over jul får vi vite hvordan det går når en som ikke har noe tape skal bli enig med en som ikke har noe å gi.

Mer fra: Debatt