DYPT VANN: Innvandringsminister Sylvi Listhaugs bad i våtdrakt i Middelhavet havnet på amerikansk TV.FOTO: TORE MEEK/NTB SCANPIX

DYPT VANN: Innvandringsminister Sylvi Listhaugs bad i våtdrakt i Middelhavet havnet på amerikansk TV.FOTO: TORE MEEK/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

28-04-2016

Mønstre og ministre

Når vi først har sett et mønster, er det vanskelig å se noe annet.

I forrige uke skrev den anerkjente kommentatoren i New York Times Nicholas Kristof en sak som jeg ville tro er egnet til å dele Dagsavisens lesere omtrent på midten: Den handlet om historiene vi forteller oss selv om Hillary Clinton.

Bernie Sanders’ støttespillere forteller en historie om en fundamentalt uærlig og opportunistisk politiker, som sier det hun må for å bli valgt, som lyver, som tar imot tvilsomme penger fra storkapitalen, og generelt har mange skandaler knyttet til sitt navn.

Clintons støttespillere, derimot, ser henne som en politiker som mer enn andre må tåle skjev pressedekning, i stor grad skapt av hatefulle republikanere og Fox News, dels fordi hun er kvinne. Ja, det hender Clinton kommer med upresise utsagn. Men, som Kristof skriver, når faktasjekkere går gjennom det hun sier i debatter og i kampanjen ellers, scorer hun bedre enn nesten alle rivaler. Ja, Clinton har tatt imot penger fra Goldman Sachs. Men det samme har de fleste politikere på dette nivået i Washington. Ja, Clinton har iblant endret politisk syn for å følge velgerne. Men hos andre politikere kaller man iblant denne egenskapen for «pragmatisme», snarere enn «opportunisme».

Problemet, mener Kristof, er at når man først har en grunnforståelse av en politiker – som «uærlig» – vil man uvegerlig tolke alle nye hendelser inn i denne forståelsesrammen. Man fester seg ved at hun har mottatt penger, og undersøker ikke om det er vanlig eller uvanlig, om det er grunn til å tro at det har påvirket policy-posisjonene hennes eller ikke. Man husker den gangen hun sa noe som ikke var sant, og ser det som bevis på at tolkningen er riktig, og ikke alle gangene hun var den som var ærligst. Sanders-tilhengerne kan oppildnes av dette i primærvalgkampen, men om denne feilaktige forståelsen fester seg, tjener det i siste instans bare Donald Trump når det stunder mot november.

De siste ukene har norsk offentlighet fått sin egen versjon av dette spriket i forståelser, illustrert gjennom dekningen av to Frp-statsråder, Anders Anundsen og Sylvi Listhaug.

«Alle» vet at Anders Anundsen stadig er i trøbbel, og at han har et tvilsomt forhold til den frie pressen. Det er ikke et ufortjent rykte: Dette er mannen som brant en utgave av Tønsbergs Blad i protest mot avisens dekning, og som laget en herostratisk berømt «informasjonsvideo» om departementets arbeid.

Nå er Anundsen i hardt vær igjen: Han har sendt brev til både Kjersti Løken Stavrum, generalsekretær i Norsk Presseforbund, og Vegard Venli, journalist og medlem av Norsk offentlighetsutvalg. Det må da være et angrep på den frie presse? «Pressetopp kalt inn på teppet», skriver Dagbladet. Herværende avis skriver lakonisk 21. april: «Anders Anundsen har sendt brev. Vi trodde video var hans foretrukne våpen.»

I brevet til Stavrum inviterer Anundsen til et møte, for å forsøke å berolige lederen i Norsk Presseforbund om synet på den frie presse. Han kaller ikke inn på noe teppe. Det fremgår i forbifarten av dekningen at Stavrum selv ikke oppfatter brevet som spesielt problematisk. Hadde det vært Hadia Tajik som hadde gjort det samme mens hun var justisminister, ville ingen på venstresiden løftet på så mye som et øyelokk – for i historien vi forteller oss selv om henne, er det ingenting å bekymre seg over.

Etter at denne ikke-historien levde sitt liv i pressen noen dager, stod så Venli frem med det andre brevet – fra oktober 2014. Han begrunner den fornyede aktualiteten med «at det begynner å bli noen eksempler på Anundsens spesielle forhold til pressen nå. (…) Nå sist ville han kalle inn generalsekretæren i Norsk Presseforbund på teppet.» Dagblad-overskriften, uten rot i virkeligheten, bekrefter altså et mønster som en gammel sak kan leses inn i.

Brevet fra Anundsen til Venli er et svar på et brev sendt til statsråden. Normalt ville vel brevskrivere forvente å få nettopp svar. Men Venli liker ikke tonen: Justisministeren er nemlig uenig med Venli, og kritiserer ham ganske krast, og sier at offentlighetsutvalget minner om konspirasjonsteoretikere når de mistenker PST for å drive et narrespill. Venli er skuffet over at ministeren ikke i stedet skriver tilsvar i det offentlige rom. Han opplever det som «en hersketeknikk for å få oss til å være stille».

Hvis vi ser bort fra at brevet er offentlig – journalført slik det skal, og med innsynsrett – er det vanskelig å skjønne hvordan et slikt argumenterende brev kan true noen til taushet. Det er da også åpenbart at det ikke har gjort, i og med at Venli går ut med brevet når han ser det formålstjenlig – og, ikke minst, mulig, i lys av forståelsen som allerede var etablert rundt brevet til Stavrum.

Dekningen av Sylvi Listhaug følger samme mal, etter at hun havnet på dypt vann i forbindelse med et stunt fra Redningsselskapet. Bildet av Listhaug i våtdrakt ble av mange tolket som forakt for flyktninger. Vi visste jo allerede at hun forakter flyktninger, for har hun ikke tidligere sagt at flyktningene, som kjemper for livet i Middelhavet, blir båret på gullstol til Norge?

Nei, det har hun selvsagt ikke sagt. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen viste i Morgenbladet hvordan uttalelsen om gullstol ble tatt grundig ut av sin sammenheng – som handlet om at integrering er vanskelig og ikke mulig uten egeninnsats. Det var ingen påstand om at dagens system er en slik gullstol. En uheldig formulering, ja vel, men likevel noe annet enn mange av kritikerne utla det som.

Nå har Listhaug havnet på amerikansk TV, latterliggjort av selveste John Oliver, basert på den skjeve dekningen i Norge. Frp må selvsagt forvente et kritisk søkelys på partiets syn på asylsøkere, men uten den feilaktige dekningen av gullstol-saken, ville vi neppe hatt våtdraktskandalen heller.

Begge sakene er altså eksempler på at én uryddig mediedekning skaper en forståelsesramme som skaper en ny, uryddig mediedekning. Så husker leserne begge sakene som bevis på det de hele tiden har visst.

Hverken Anundsen, med sin avisbrenning, eller Listhaug, med sin stramme innvandringspolitikk, kan vente alltid å forstås i beste mening. Men når vi skaper for sterke mønstre i hodet, som former forståelsen av enhver liten fillesak, bærer det galt av sted.

Så min oppfordring til Dagsavisens lesere er: Ikke sett alle hendelser inn i ferdig definerte båser. La mønstrene rakne – ellers må jeg plassere dere i bås med Fox News og Donald Trump.


nyemeninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!