Curt Rice og Lars Egeland reagerer i Dagsavisen 21. mars på at Kopinor og Den norske Forleggerforening har bedt Kulturdepartementet gripe inn mot utviklingen av denne løsningen.
«Å ta i bruk digitale tjenester, verktøy og registre er selvfølgelig i vår tid, og bidrar til en effektiv og enkel hverdag,» skriver de. Som rektor og læringssenterdirektør ved et av Norges største universiteter bør Rice og Egeland være godt kjent med hvordan bok- og læremiddelmarkedet fungerer, og de mener neppe at det ikke skal betales for digitale tjenester eller tilgang til verdifulle kilder.
Kopinor har levert omfattende dokumentasjon som viser hvordan den foreslåtte løsningen bryter med både norsk opphavsrettslovgivning og internasjonale konvensjoner. Den undergraver et marked for salg og/eller lisensiering, attpåtil på et sårbart område med til dels små opplag beregnet på spesielle målgrupper. Med utstrakt gratistilgang for alle landets vitenskapelig ansatte og studenter fra egne datamaskiner vil salgspotensialet minske dramatisk for en rekke av titlene. En begrensning på fire samtidige brukere per utgivelse vil ikke endre dette.
Vi forstår at OsloMet kan reagere på lovverkets forskjellsbehandling mellom de ulike universitetene. Men heller ikke de fire universitetene som mottar pliktavleverte bøker, har tidligere hatt en slik tilgang som det nå åpnes for. De pliktavleverte bøkene har vært tilgjengelige for utlån, også som fjernlån via andre bibliotek. I tillegg har det vært digital tilgang på terminaler i Nasjonalbibliotekets egne lokaler. Om Nasjonalbiblioteket ønsker å tilby tilsvarende løsninger til andre, må det skje etter avtale med rettighetshaverne. Vi er lydhøre for institusjonenes behov og diskuterer gjerne løsninger for dette.
Rice og Egeland avslutter med at norske forleggere og forfattere er «avhengig av at norske forskere også bruker norske kilder». Vi vil hevde at det i stedet er den norske allmennheten – herunder utdanningssektoren og fagfellesskapene – som er avhengige av at det finnes faglitteratur på norsk. Norske forlag og forfattere arbeider systematisk for å opprettholde denne litteraturen, ofte med ørsmå marginer. En ny gratisordning for studenter og forskere er det siste de trenger.